Nå blødde de for drakta - men tapte knepent likevel

Det begynte så lovende. Jevnaker gikk rett i strupen på Vestfossen, spilte med tempo, aggressivitet og en innsatsvilje vi ikke alltid har sett denne sesongen. Ballen gikk raskt mellom spillerne, og hjemmelaget skapte muligheter.

Så kom 1–0. En skikkelig gladscoring av Birger Andreas Ryeng som ga både spillerne og publikum troen på at dette kunne bli kvelden da Jevnaker virkelig slo tilbake.

Men så skjedde det igjen.

Jevnaker falt tilbake til gamle synder. Ballen ble spilt på tvers i de bakre rekker, fremdriften forsvant, og feilpasningene kom. Det var som om noen slo av bryteren på et lag som akkurat hadde vist hvor god fotball det faktisk er i stand til å spille.

Vestfossen trengte knapt et kvarter med ordentlig kontroll over kampen. De putta tre - og plutselig sto det 1-3 på Jevnaker stadion. Rune Hagen valgte å sette inn Benhur Kidane Ghirmay.

– Det hjelper ikke om jeg har tre eller fire bak. Vi åpner oss totalt og gir Vestfossen store rom. Og med feilpasninger fra vår side scorer de bare. Denne kampen burde vi vunnet, konstaterte Jevnaker-trener Rune Hagen.

Og det er vanskelig å være uenig. For da Benhur Kidane Ghirmay kom innpå, fikk JIF gutta endelig mer tak på kampen - og gikk til pause med 2-3.

Banens desidert beste spiller var etter vår vurdering Martin Olimb. Halvskadet, men med en fandenivoldsk innstilling som det står respekt av. Han løp på alt, jaget hver eneste ball og nektet å gi opp selv når kampen syntes tapt.

– Vi burde ledet 4–0 etter første omgang, sa en svært skuffet Olimb etter kampen. Martin var fåmælt. Gikk rett i garderoben. Jevnakers kapten var ekstremt skuffet.

Han hadde sine ord i behold. Jevnaker hadde mulighetene, men evnet ikke å omsette spillemessig overtak i den uttellingen laget så desperat trenger.

Olimb sørget selv for et av kampens høydepunkter da han skrudde et frispark fra rundt 25 meter i mål. Et fantastisk treff fra en spiller som nok en gang viste hvilken kapasitet han besitter.

Det er imidlertid grunn til å stille spørsmål ved disponeringen av ham. Hvorfor plassere en så dominerende midtbanespiller helt på topp fra start? Olimb er mannen som kan styre tempoet, dominere en fotballbane, vinne baller og sette medspillerne i gode posisjoner. Da han etter hvert ble trukket tilbake på banen, viste han nettopp dette.

Denne vurderingen var vanskelig å forstå.

Et annet spørsmål melder seg etter kampen: Hvorfor fikk ikke Nicko og Benhur starte?

Da Benhur kom inn mot slutten av første omgang, fikk Jevnakers angrepsspill umiddelbart en ny dimensjon. Mer fart, større gjennombruddskraft og langt mer sting i det offensive spillet. Også Nicko bidro til å løfte laget da han kom inn i andre omgang.

Begge viste kvaliteter Jevnaker hadde hatt god bruk for fra første spark på ballen.

Det er lett å være etterpåklok, men når laget i så store deler av kampen sliter med å få ballen fremover, er det berettiget å spørre om de offensive ressursene ble utnyttet godt nok.

Ingen skal beskylde Jevnaker-spillerne for manglende innsats denne kvelden. De blødde rett og slett for drakta, noe trener Rune Hagen har etterlyst tidligere i sesongen.

Det ble kjempet i duellene, løpt til krampa truet, og presset knallhardt i sluttminuttene. Henrik Arnesen Solberg pådro seg en stygg hodeskade med kraftig blødning. Skaden var så alvorlig at turen gikk videre til legevakten for å bli sydd.

Dermed oppstod en uvanlig situasjon. Jarle Småbråten, som tidligere var blitt byttet ut, måtte tilbake på banen.

Det forteller sitt om en dramatisk kamp der Jevnaker nektet å legge ned våpnene.

De siste 15 minuttene presset hjemmelaget Vestfossen stadig lenger tilbake. Ballen ble sendt inn foran mål, spillerne kastet seg inn i duellene, og håpet om utligning levde helt til slutt.

Men den femte scoringen kom aldri. Jevnaker måtte pent se at Mats kruke Ruud(2 mål) og Simen Holm Larsen (2mål) i perioder gjorde JIF forsvaret til statister, to spillere som med fart og teknikk rett og slett både løp fra og løp igjennom forsvaret. Burde disse spillerne, som har vært Vestfossens dominerende spillere i hele år, blitt mannsoppdekket og detronisert?

Vestfossen kunne juble for tre poeng. Jevnaker-spillerne måtte nok en gang forlate banen med følelsen av at de hadde kastet bort en kamp de burde vunnet.

Med 4–5-tapet er situasjonen fortsatt alvorlig for Jevnaker. Nå handler mye om å holde Graabein, som ligger nest sist (Hokksund er kjørt) bak seg på tabellen – og håpe at resultatene lenger opp i divisjonssystemet går deres vei. Jevnaker ligger tredje sist på tabellen.

Tidligere Jevnaker- og HBK-trener Jan Gundro Thorstensen har likevel tro på at Jevnaker kan bli reddet.

Han peker spesielt på Åssiden, som har vært i en klasse for seg denne sesongen.

– De er ekstremt gode og vinner alt, sier Thorstensen.

Han tror Åssiden vil gå til opprykkskvalifisering og vinne den. Dersom det skjer, kan det få betydning for hvor mange lag som rykker ned fra 4. divisjon.

Men dette avhenger av opprykks- og nedrykksreglene og resultatene i de øvrige divisjonene. Jevnaker kan derfor ikke ta redningen på forskudd.

Og kanskje er det nettopp det som er sesongens store paradoks.

Jevnaker har spillere som kan levere glitrende fotball. De har en Martin Olimb som aldri gir opp, offensive ressurser i perioder som kan skape trøbbel for de fleste motstandere, og en innsatsvilje som denne fredagen var upåklagelig.

Men de har også en forsvarsorganisering som gang på gang blir deres egen verste fiende.

Fredag blødde de for drakta. Det fortjener respekt.

Men i fotball deles det dessverre ikke ut poeng for verken innsatsvilje, blod eller gode intensjoner. Og Jevnaker trenger poeng. Desperat.