EVENSEN: Var det virkelig bare en teknisk feil, Telenor – eller er det Norge som blir testet?

Det tok bare noen timer torsdag 8. oktober å demonstrere hvor avhengige vi har gjort oss av én del av den digitale infrastrukturen. Telenors mobilnett fikk omfattende problemer, mennesker opplevde at de ikke kom gjennom til nødetatene, og all togtrafikk i Norge ble stanset. Det som for mange begynte som en telefon som ikke fungerte, utviklet seg til en nasjonal beredskapshendelse. Telenor opplyser at problemene begynte klokken 15.15, og at taletrafikken var tilbake til normalen klokken 17.25. Litt over to timer var altså nok til å skape omfattende problemer i det norske samfunnet.

Jeg skal være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner. Men jeg skal også være forsiktig med å godta forklaringer som ennå ikke er dokumentert. For når noe så grunnleggende som mobilkommunikasjonen svikter i store deler av landet, holder det etter min mening ikke bare å vise til tekniske problemer.

Vi har rett til å spørre om dette virkelig var en tilfeldig teknisk feil. Og vi har rett til å kreve at svaret blir grundig undersøkt.

Vi lever ikke lenger i en tid hvor vi kan betrakte angrep på kritisk infrastruktur som noe som bare skjer i andre land. Europa står i en alvorlig sikkerhetspolitisk situasjon. Digitale angrep, sabotasje og kartlegging av samfunnets svakheter inngår i det trusselbildet norske myndigheter må forholde seg til.

Derfor mener jeg at vi også må tørre å stille det ubehagelige spørsmålet: Kan fremmede makter være interessert i å finne ut hvor lite som skal til før viktige deler av Norge stanser?

Tenk på hva en slik hendelse kan avdekke. Hvor raskt stanser togtrafikken? Hvordan reagerer politiet? Hvor mange nødanrop blir berørt? Hvor lang tid tar det før myndighetene får oversikt? Og hvilke alternative kommunikasjonssystemer fungerer når det ordinære nettet svikter?

Det er informasjon som kan være verdifull for enhver som ønsker å kartlegge sårbarhetene i Norge.

Jeg hevder ikke at Telenor ble angrepet torsdag. Det finnes foreløpig ingen offentlig dokumentasjon som underbygger en slik påstand. Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) opplyste fredag at det ikke var noe som tydet på en bevisst eller ondsinnet handling. Årsaken var imidlertid fortsatt ikke endelig fastslått.

Men det er nettopp derfor undersøkelsene må være grundige. En teknisk feil og en tilsiktet handling kan i utgangspunktet gi lignende konsekvenser. Og før årsaken er avklart, bør vi være varsomme både med å fremsette mistanker som fakta og med å avvise relevante spørsmål.

Det som særlig får meg til å reagere, er advarsler om at vi må være forberedt på flere hendelser som rammer samfunnets kritiske funksjoner.

Hva betyr egentlig det?

At Telenor og andre mobiloperatører kommer til å oppleve stadig flere tekniske feil? At vårt høyteknologiske samfunn er blitt så komplisert at vi må godta at viktige tjenester plutselig bryter sammen? Eller handler advarslene om et større og langt mer alvorlig trusselbilde?

Det er stor forskjell på disse forklaringene.

Når politiet og beredskapsmyndighetene snakker om hendelser vi må forvente mer av, må de også være tydelige på hvilke typer hendelser de sikter til. Det er ikke tilstrekkelig å be befolkningen være forberedt uten samtidig å forklare hva vi bør forberede oss på, innenfor de rammene sikkerhetshensyn tillater.

For min del er det vanskelig å slå seg til ro med at dette bare er et spørsmål om at moderne teknologi av og til svikter.

Ikke fordi jeg vet at det ligger noe annet bak. Men fordi konsekvensene er så alvorlige at vi må stille langt større krav til både forklaringer og beredskap.

Det er én uttalelse i kjølvannet av Telenor-kollapsen som jeg særlig har festet meg ved. I Ringerikes Blad fredag 9. oktober advarer Frank Gran, leder for operasjonssentralen i Sørøst politidistrikt, om at vi må være forberedt på at dette skjer igjen.

– For det vil skje igjen, sier han.

Unnskyld meg, men hva er det egentlig vi blir advart mot?

At Telenor kommer til å oppleve flere omfattende tekniske sammenbrudd? At nødnumrene igjen skal bli utilgjengelige? At togtrafikken nok en gang skal stanse? Eller snakker vi om noe langt mer alvorlig – et samfunn hvor kritisk infrastruktur blir stadig mer utsatt for tilsiktede forstyrrelser?

Jeg påstår ikke at Frank Gran sikter til fremmede makter. Men uttalelsen hans gjør det nødvendig å stille spørsmål. For når en sentral politileder er så tydelig på at slike hendelser vil gjenta seg, ønsker jeg å vite hva denne forventningen bygger på.

Det er mulig dette virkelig var en teknisk feil hos Telenor. Men det er også legitimt å spørre om norske myndigheter i tilstrekkelig grad undersøker risikoen for at fremmede aktører kan kartlegge eller forsøke å ramme infrastrukturen vår.

Det mest urovekkende er kanskje ikke at mobilnettet sviktet i noen timer.

Det er at vi fikk se hvor omfattende konsekvensene ble – samtidig som politiet advarer om at vi må være forberedt på å oppleve det igjen.

Det kanskje viktigste spørsmålet stilles av seniorforsker Claudia Emilie Aanonsen ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI). I en artikkel publisert på forskning.no fredag 9. oktober retter hun søkelyset mot hvor sårbare vi er blitt når kritisk infrastruktur ikke fungerer.

Hun stiller også det helt avgjørende spørsmålet: Hvor var reservesystemet?

Det er etter mitt syn kjernen i hele saken.

Hvordan kan det ha seg at problemer hos én mobiloperatør får så store konsekvenser for et helt land? Hvordan kan nødsamtaler bli rammet? Og hvorfor skal togtrafikken over hele Norge måtte stoppe fordi telefonforbindelser svikter?

NUPI-forskeren peker på at vi først virkelig oppdager svakhetene i den kritiske infrastrukturen når systemene slutter å virke.

Det er en ubehagelig erkjennelse.

Vi bruker enorme ressurser på forsvar, sikkerhet, digitalisering og beredskap. Vi snakker om totalforsvar, samfunnssikkerhet og nødvendigheten av å ruste Norge for en stadig mer urolig verden.

Men hva hjelper det dersom sentrale samfunnsfunksjoner mangler tilstrekkelig uavhengige reserveløsninger?

En teknisk feil skal kunne skje. Et system skal kunne bryte sammen. Men samfunnet skal ikke behøve å gjøre det samme.

Nkom har nå varslet tilsyn med Telenor. Myndighetene skal undersøke hva som skjedde, hvorfor konsekvensene ble så omfattende, og om selskapet har oppfylt kravene til sikkerhet og beredskap.

Det er helt nødvendig. Og undersøkelsene må føre til mer enn en rapport som legges i en skuff.

For vi står igjen med to alvorlige muligheter.

Uansett er resultatet det samme: Norge har fått en advarsel om hvor sårbart landet vårt er.

Og kanskje er det akkurat det vi trenger å forstå.

Vi må slutte å tro at beredskap bare handler om tilfluktsrom, matlagre, vannkanner og batteriradioer. Det handler også om systemene som gjør at ambulansen kommer fram, at politiet kan kontaktes, at togene går, og at offentlige tjenester fungerer når noe uforutsett skjer.

Vi kan ikke bygge et moderne samfunn hvor alt er avhengig av digital kommunikasjon, uten samtidig å sørge for at samfunnet fungerer når denne kommunikasjonen bryter sammen.

Jeg er ikke ute etter å spre frykt. Men jeg mener vi skal være langt mer kritiske enn bare å akseptere at dette var en teknisk feil, og deretter fortsette som før.

Telenor må dokumentere hva som skjedde. Myndighetene må forklare hvorfor konsekvensene ble så omfattende. Og beredskapsansvarlige må gjøre rede for hvilke tiltak som skal hindre at én hendelse setter så mange samfunnsfunksjoner ut av spill.

Vi trenger også å vite om muligheten for en tilsiktet handling er blitt undersøkt tilstrekkelig, og på hvilket grunnlag den eventuelt kan utelukkes.

For hva skjer neste gang dersom mobilnettet ikke er borte i to timer, men i to døgn? Hva skjer dersom også andre kommunikasjonsnett rammes? Hva skjer dersom strømforsyningen samtidig svikter?

Da snakker vi ikke lenger om en ubeleilig teknisk feil.

Da snakker vi om samfunnssikkerhet på sitt aller mest grunnleggende nivå.

Jeg håper Telenors problemer torsdag faktisk skyldtes en teknisk feil. Men jeg nekter å mene at saken dermed er avsluttet.

Vi må tørre å stille spørsmålene som kanskje er ubehagelige både for selskapet og for myndighetene.

For dersom fremmede makter en dag bestemmer seg for å teste hvor sårbart Norge er, bør vi ha gjort alt vi kan for at testen ikke skal lykkes. Og torsdag 8. oktober fikk vi en demonstrasjon av hvor mye som står på spill.