ERIK MOHN ANMELDER:Magisk av både iron Maiden og Alice Cooper på Tons of rock

Forventningene var enorme. Publikum hadde fylt Ekebergsletta lenge før konsertstart, og da sceneteppet falt, ble de møtt av et band som fortsatt spiller med en energi de fleste langt yngre grupper bare kan misunne.

Bruce Dickinson var i storform. Han løp ustanselig over scenen, vekslet mellom teatralske innslag og intens publikumskontakt, og leverte vokalprestasjoner som viste hvorfor han fortsatt regnes som en av metalsjangerens fremste frontfigurer. Stemmen hadde kraft, kontroll og autoritet gjennom hele konserten.

Bak ham leverte Steve Harris, Dave Murray, Adrian Smith, Janick Gers og Simon Dawson et samspill som bare kan komme etter flere tiår sammen på veien. De karakteristiske tvillinggitarene låt krystallklart, rytmeseksjonen drev låtene frem med jernhånd, og bandets tekniske nivå var imponerende fra første til siste tone.

Sceneshowet var storslått uten å bli overlesset. Iron Maiden har alltid forstått at effekter skal forsterke musikken – ikke overskygge den. Resultatet ble en visuell ramme som understreket dramatikken i låtene og ga publikum følelsen av å være vitne til noe større enn en vanlig rockekonsert.

Det som virkelig løftet kvelden, var likevel publikumsresponsen. Hver refrenglinje ble sunget tilbake med full kraft, knyttnever og horn fylte luften, og stemningen på sletta var elektrisk. Bandet og publikum drev hverandre frem gjennom hele konserten.Om det skal rettes en innvending, er det at Iron Maiden sjelden overrasker. De vet hva som fungerer, og holder seg til oppskriften. Men når oppskriften holder et så høyt nivå, blir det vanskelig å kritisere. Dette var ikke en konsert som forsøkte å finne opp hjulet på nytt – det var en feiring av klassisk heavy metal fremført av noen av sjangerens største mestere.

Iron Maiden leverte en konsert som levde opp til de skyhøye forventningene. Det var storslått, profesjonelt og lidenskapelig – akkurat slik et festivalhovednavn skal være.

Det finnes konsertopplevelser, og så finnes det Alice Cooper. På Tons of Rock leverte den 78 år gamle sjokkrock-pioneren et show som minnet alle om hvorfor han fortsatt er en av rockens aller største entertainere.

Fra første tone var scenen forvandlet til et mørkt teater, der musikk, skrekk og humor smeltet sammen til en forestilling få andre artister kan matche. Guillotinen, de makabre rekvisittene og de teatralske karakterene var selvsagt på plass, men aldri som billige effekter. Hos Alice Cooper er sceneshowet en del av historiefortellingen, ikke en erstatning for musikken.

Bandet leverte med kirurgisk presisjon. Gitarlyden var massiv, rytmeseksjonen tung og drivende, mens Cooper selv viste at karisma ofte betyr mer enn ungdommelig energi. Stemmen har naturlig nok fått en røffere klang med årene, men den passer materialet bedre enn noen gang.

Publikum fikk servert klassikere på løpende bånd. Hver gang de ikoniske riffene satte i gang, eksploderte sletta i allsang og knyttnever i været. Det var tydelig at dette var en artist som samlet både de som opplevde storhetstiden på 70- og 80-tallet, og yngre fans som har oppdaget katalogen i ettertid.

Det mest imponerende var likevel tempoet. Selv etter flere tiår på veien fremsto konserten stramt regissert, men aldri mekanisk. Alice Cooper beveget seg gjennom showet med en selvsikkerhet som bare kommer av et helt liv på scenen.

Om noe kunne ønskes annerledes, var det at enkelte av de mest spektakulære scenenumrene stjal litt oppmerksomhet fra musikken. Men det er samtidig nettopp dette publikum kommer for. Alice Cooper leverer ikke bare en konsert – han leverer et rocketeater.På en festival fylt med store navn var dette en påminnelse om hvem som var med på å definere sjokkrocken lenge før ordet «sceneshow» ble allemannseie. Alice Cooper beviste at alder bare er et tall når erfaring, låtkatalog og scenetekke holder et så høyt nivå.