OLSEN PÅ TUR: Endelig - det store høydepunktet så langt

På denne fantastiske turen med Svalbardcruise på MS Trollfjord har jeg fått oppleve mye som både var nytt og spennende. Et av høydepunktene var besøket i Ny-Ålesund, det lille samfunnet ved Kongsfjorden, nesten 79 grader nord.

Vi reiste fra Longyearbyen med MS Trollfjord, klare for å oppleve den arktiske naturen og høre historien om et sted der mennesker har lett etter kull, drømt om rikdom og kjempet mot krevende forhold. I dag er Ny-Ålesund kjent som et internasjonalt forskningssamfunn – og som stedet der man kan sende postkort med et ganske uvanlig stempel.

Turen fra Longyearbyen ga oss følelsen av å være på vei stadig lenger ut i den arktiske villmarken. Rundt oss lå fjell, breer og et storslått landskap som nesten ikke virker virkelig.

For meg var dette en ny og spennende opplevelse. Svalbard har en helt egen stillhet og storhet, og fra skipet kunne vi nyte utsikten i varme og komfortable omgivelser. Samtidig visste vi at naturen utenfor var både vill, kald og lunefull.

Men nok en gang på denne turen var værgudene med oss og ga oss temperaturer i den øvre delen av null grader. Sola ga litt ekstra varme til oss som tok turen i land for å oppleve denne gamle byen, hvor flere av husene fremstår som levende museer.

Ny-Ålesund ble etablert som gruvesamfunn, og kulldriften startet i 1916. Mange forsøkte seg som kullgruvearbeidere, og flere håpet nok at gruvene skulle gi dem arbeid, inntekt og kanskje muligheten til å tjene gode penger.

Virkeligheten var langt fra enkel. Arbeidet foregikk under krevende arktiske forhold, med kulde, mørketid og stor ulykkesfare. Gruvesamfunnet ble rammet av flere alvorlige ulykker. Etter Kings Bay-ulykken i 1962, der 21 gruvearbeidere mistet livet, ble gruvedriften stanset.

Når man går mellom de gamle husene, gruveanleggene og restene av jernbanen, er det lett å tenke på menneskene som arbeidet og bodde her. De kom til et avsidesliggende sted med håp om en bedre framtid, men møtte en hverdag som må ha krevd både styrke og mot.

I dag har Ny-Ålesund fått et helt annet formål. Fra slutten av 1960-årene utviklet stedet seg til et internasjonalt forskningssamfunn. Forskere fra flere land arbeider her med blant annet klima, atmosfære, hav, isbreer og arktiske økosystemer.

Det er en fascinerende forandring: Stedet som en gang handlet om å hente kull opp fra fjellet, brukes nå til å forstå klimaendringer og framtiden til Arktis.

Ny-Ålesund er derfor ikke et vanlig turiststed. Besøkende må ta hensyn til forskningsarbeidet, respektere skilt og ferdes rolig. Nettopp dette gjør opplevelsen ekstra spesiell. Man besøker ikke en kulisse, men et lite samfunn der viktig forskning foregår hver eneste dag.

Et av mine hyggeligste minner fra besøket var turen innom verdens nordligste postkontor. Jeg sendte mange postkort til barna i familien, og syntes det var morsomt å kunne sende dem en hilsen med stempel fra 79 grader nord.

I en tid da de fleste hilsener sendes på mobilen, er det noe ekstra koselig ved et ekte postkort. Og dette var ikke et postkort fra hvor som helst.

Tenk å finne en hilsen fra Ny-Ålesund i postkassen – sendt fra et lite samfunn mellom fjell, breer og isbjørnland.

Jeg håper kortene blir tatt vare på. De er små minner fra en stor reise og beviser at avsenderen faktisk hadde kommet seg svært langt mot nord.

Ny-Ålesund byr på mange interessante spor etter fortiden. På en vandring gjennom stedet kan man se gamle bygninger, gruveinstallasjoner og rester etter jernbanen som ble brukt til å frakte kull.

Her finnes også Amundsenmasten, knyttet til Roald Amundsens og Umberto Nobiles luftskipsekspedisjoner mot Nordpolen. Sammen med museet og de gamle gruveminnene forteller den om en tid da Ny-Ålesund var utgangspunkt for dristige ekspedisjoner.

Rundt bebyggelsen åpner landskapet seg mot Kongsfjorden. Fjell, fugleliv og mektige breer skaper en ramme som det er vanskelig å bli lei av. Man trenger ikke gå langt før naturen minner en på hvor liten man er.

I Ny-Ålesund fikk vi også se den gamle telegrafstasjonen, et lite trehus med en imponerende historie. Den ble bygget i 1918 og var en viktig forbindelse mellom det isolerte gruvesamfunnet og resten av verden. Her ble meldinger om gruvedrift, forsyninger og andre viktige hendelser sendt og mottatt.

Telegrafstasjonen fikk også en plass i norsk polarhistorie. Roald Amundsen benyttet forbindelsen under forberedelsene til ekspedisjonene mot Nordpolen. Det er fascinerende å tenke på hvor betydningsfull denne lille bygningen var i en tid lenge før mobiltelefoner og internett.

Stasjonen ble nedlagt i 1962, men bygningen er bevart og fredet. I dag inngår den i museumsmiljøet i Ny-Ålesund. Det lille huset minnet oss om hvor vanskelig det en gang var å holde kontakt med omverdenen fra et så avsidesliggende sted.

Det var også spesielt for oss alle som var om bord på skipet og i land: Vi var helt uten mobildekning og hadde heller ikke tilgang til wifi.

Fra klokken 04.00 om morgenen og til et stykke ut på ettermiddagen var den normale kommunikasjonen med omverdenen borte. Grunnen var enkel: Våre vanlige kommunikasjonssignaler kunne skape interferens og gi gale utslag på utstyret ved forskningsstasjonene – utstyr som krever minst mulig forstyrrelser.

I vår tid, der de fleste av oss nesten alltid er tilgjengelige, var også det en ganske spesiell opplevelse.

På Svalbard befinner vi oss i isbjørnens rike. Isbjørnen er et stort, raskt og potensielt farlig rovdyr, og sikkerheten må alltid tas på alvor.

Utenfor bosetningene skal man ikke ferdes alene eller uten nødvendig kunnskap og sikkerhetsutstyr. For besøkende er det tryggeste å delta på organiserte turer med en kvalifisert lokal guide. Man må aldri gå nærmere en isbjørn, følge etter den eller prøve å lokke den til seg for å få et bedre bilde.

Det er spennende å vite at isbjørnen kan finnes ute i landskapet, men det er også en påminnelse om at vi er gjester i dens leveområde. Respekt for dyr, natur og lokale regler er en viktig del av enhver Svalbard-opplevelse.

Etter alle historiene om gruvedrift, forskning og polarekspedisjoner var det tid for en helt annen type heltemot. Mange av besetningen om bord benyttet nemlig sjansen til å bade i det polarkalde vannet.

Tøffe gutter og jenter i alle aldre lot seg friste. Noen gikk bestemt uti, mens andre brukte litt mer tid på å overtale både kroppen og fornuften. Felles for de fleste var at møtet med vannet ble kort, intenst og svært lydrikt.

Enkelte kuldehyl kunne høres helt opp på niende dekk.

For oss som betraktet begivenheten på behagelig avstand, var polarbadet stor underholdning. Deltakerne fikk selvfølgelig både en iskald opplevelse og en god historie å fortelle.

Selv var jeg godt fornøyd med å nyte forestillingen uten å måtte kjenne nøyaktig hvor kaldt vannet var.