JIF tapte 6-1 for Åssiden, hadde banens beste spiller men nå må klubben ta viktige valg

Regnet høljet ned, høsten hadde for alvor meldt sin ankomst – og ute på banen var det et Jevnaker-lag som aldri hang skikkelig sammen. Derfor blir denne reportasjen en dyster blanding av referat og en kommentar-artikkel. Nå må det tas valg i JIF fotball.

Resultatet ble omtrent som forventet. Åssiden vant 6–1, men sifrene kunne fort ha blitt langt styggere. Takket være en god Jevnaker-keeper og et Åssiden-lag som slett ikke var spesielt effektivt foran mål, unngikk JIF et tosifret tap.

I fem minutter i starten av annen omgang, spilte likevel Jevnaker god fotball. Da gikk ballen raskere, spillerne fant hverandre og laget viste at det finnes kvaliteter som også kan utfordre avdelingens beste lag. Martin Olimb putta ballen i høyre hjørne etter et frispark fra 22,7 meter.

Problemet var at det bare varte i fem minutter.

Etter hvert ble forskjellen mellom lagene svært tydelig. Åssiden-spillerne var bedre trent, raskere med ballen, tøffere i duellene og tryggere i valgene sine. De hadde også flere rutinerte spillere som visste hvordan kampen skulle kontrolleres.

Åssiden kommer etter all sannsynlighet til å kjempe om kvalifiseringsplassen for opprykk. Jevnakers utfordring er en helt annen: Klubben har akkurat nå ikke et komplett lag. Og de kan faktisk havne i nedrykksposisjon. Vi snakker altså om å unngå sjette nivå i norsk fotball.

Det er dramatisk for fotballbygda Jevnaker.

Skadelisten i JIF er igjen lang, og trenerne må stadig finne nødløsninger. Når en 15-åring må settes inn på backplass mot et topplag, handler det ikke om å kritisere unggutten. Det handler om å beskrive hvor vanskelig situasjonen har blitt.

Når motstanderne kommer med muskler, tempo, teknikk og hurtig ballspill, blir forskjellen både fysisk og spillemessig for stor. En så ung spiller skal få tid til å utvikle seg og fases forsiktig inn på seniornivå – ikke bli stående med et ansvar som normalt skal bæres av mer rutinerte spillere.

Og kom ikke her og skyld på treneren: En trener uten en god stall forblir hjelpesløs på sidelinja.

Midt i det hele sto Martin Olimb fram som kampens beste spiller. Han var halvskadet, men taklet, driblet, scoret, dirigerte medspillerne og løp mer enn de fleste.

Olimb var fysisk sterk, ville ha ballen og forsøkte hele tiden å få Jevnaker framover. I lange perioder var det han som holdt laget sammen (hvis man kan bruke et sånt uttrykk om et lag som taper 6:1) Er ikke det rart? At banens beste spiller er på laget som taper med haugevis av mål?

Trener Rune Hagen har flere ganger uttrykt tro på spillergruppen:

– Jeg ser et eller annet godt i disse gutta og dette laget.

Han har rett. Det finnes noe der. Jevnaker har enkeltspillere med kvaliteter, og i korte perioder viser laget at det kan spille god fotball. Men glimt er ikke nok dersom man skal konkurrere gjennom en hel sesong.

Jevnaker må få inn spillere som gjør troppen sterkere og mer enhetlig. Laget trenger en tydeligere identitet – et eget DNA i spillet – og så må det trenes. Trene er faktisk noe alle kan gjøre - hvis de gidder og har (eller tar seg) tid. To-tre ganger i uka er ikke nok. Mosjonister trener sånn.

Spillerne har jobb, skole og familie ved siden av fotballen. Slik er virkeligheten på dette nivået. Likevel må den fysiske kapasiteten opp, samtidig som skadestatistikken må ned.

Mye handler om riktig trening og om å bygge kropper som tåler belastningen gjennom en hel sesong. En del av arbeidet kan spillerne gjøre selv, uavhengig av alder: styrke, kondisjon, bevegelighet og ballkontroll. Deretter er det trenernes oppgave å skape et kollektivt spill som fungerer.

Slik situasjonen er nå, må Jevnakers fremste ambisjon være å holde seg i divisjonen og unngå nedrykk.

Deretter må arbeidet med neste sesong begynne tidlig. Det er for seint å begynne i januar. Begynn nå. Det tar tid å bygge alt fra kondisjon og ambisjon. Og ambisjon uten fysiske forutsetninger er bortkastet tankearbeid.

Man får ikke gjort noe med fortiden, kun fremtiden kan påvirkes. Klubben må ta tak i hver enkelt spiller, utvikle individuelle ferdigheter, bygge fysikk og sette sammen et lag som faktisk henger sammen. I tillegg trenger JIF trolig tre, fire – kanskje fem – nye spillere som er villige til å satse på opplegget. I tillegg til å utvikle eksiterende tropp.

For Rune Hagen har rett:

Det finnes noe i dette Jevnaker-laget. Nå handler det om å få det fram – og sørge for at det varer lenger enn fem minutter.

Hvis ikke blir det fort sjette nivå i 2027.

Og en ting til: Hos lokalklubbene i Ringerike og Hadeland handler det om å fore HBK med spillere. Det er liksom den store klubben som alle ser opp til. Hvorfor? Er det så innmari stort å spille fotball på tredje nivå? Og får de lokale klubbene noe igjen fra HBK annet enn å gi bort de beste spillerne sine?

For Jevnakers del ville jeg tenkt annerledes. Søk over åsen mot Romerike. Tenk Lillestrøm. Tenk Strømmen. Sjekk hva de andre klubbene "på den andre sida" kan varte opp med. Søk kontakt. Opprett forbindelser. Eller se mot Oslo. Se muligheter. Lag et miljø i Jevnaker hvor andre klubber ser at JIF kan forbedre allerede gode spillere. Benytt seg av gode lån for selv å bygge.

Det er noe med at dersom man ikke stiller i blokkene når det skal løpes 60 meter, er det garantert at man ikke setter pers.