Kristin Moen er nominert som en av seks kandidater for å bli ny Biskop i Tunsberg bispedømme. Hun måtte svare på en mengde spørsmål foran en forsamling i Tønsberg onsdag kveld. Dette er hennes holdninger og svar:
Hun vokste opp på Ringerike, var prost i distriktet i nesten 13 år og sto midt i flere av lokalsamfunnets vanskeligste øyeblikk. Nå ønsker Kristin Moen Saxegaard å vende tilbake til Tunsberg som biskop. Hun legger ikke skjul på at årene på Ringerike, og særlig terrorangrepene 22. juli 2011, har formet både troen hennes og mennesket hun er blitt.
Kristin Moen Saxegaard er i dag domprost i Nidaros, men tilknytningen til Ringerike står sentralt når hun begrunner hvorfor hun ønsker å bli ny biskop i Tunsberg. I sin presentasjon som bispekandidat forteller hun om oppveksten på Ringerike, årene som prost og erfaringene som har satt dype spor.
– Jeg kjenner sterk tilhørighet til Tunsberg bispedømme. Jeg er oppvokst på Ringerike og har familie her, forteller hun.
Etter å ha kommet tilbake til distriktet med sin egen familie i 2011, arbeidet hun som prost i Ringerike i nærmere 13 år. Det ble en periode som rommet langt mer enn ordinært kirkelig arbeid. Hun var blant annet involvert i arbeidet med å bygge opp en ny kirke etter en kirkebrann, hadde en sentral rolle i en langvarig kirkeasylsak og sto tett på familier og lokalsamfunn ved tragiske dødsfall.
– 22. juli gjorde meg til en modigere prest
Det er likevel erfaringene etter terrorangrepene 22. juli 2011 som kanskje har satt de sterkeste sporene. Saxegaard beskriver hvordan møtet med sorg, lidelse og mennesker i krise forandret hennes syn på både prestegjerningen og troen.
– 22. juli 2011 gjorde meg til en modigere prest, sier hun.
Hun forteller at erfaringene ga henne en sterkere overbevisning om at Gud er til stede også der mennesker lider. Samtidig ble hun mer opptatt av en tro som rommer alle mennesker, uavhengig av hvem de er eller hva de har opplevd. Hun trekker også fram et år ved Institutt for sjelesorg på Modum Bad som viktig for hvordan hun i dag møter mennesker i vanskelige livssituasjoner.
Saxegaard beskriver seg selv som en analytisk og spørrende teolog, og legger ikke skjul på at hennes eget trosliv også inneholder tvil.
– Jeg håper ofte mer enn jeg tror, sier hun i presentasjonen.
Åpen om Pride, likekjønnet ekteskap og Palestina
Den tidligere Ringerike-prosten er også tydelig når hun blir spurt om sitt teologiske ståsted og forholdet til samfunnsspørsmål. Hun sier at hun ikke tilhører noen bestemt kirkepolitisk fløy, men at hun gjerne tar standpunkt i enkeltsaker.
– Jeg støtter Pride og samkjønnet vigsel, fastslår hun.
Hun viser også til at hun har holdt appell for fred i Palestina og deltatt i ledelsen av et tverreligiøst bønnearbeid for fred i Trondheim, der Den norske kirke, synagogen og moskeen samarbeider.
Saxegaard mener kirken må ha en tydelig stemme i samfunnet, også når spørsmålene er vanskelige og meningene spriker. Hun ønsker en kirke som bygger broer mellom mennesker, samtidig som den står opp for dem som trenger støtte.
Vil styrke lokalkirken – og skaffe flere prester
Dersom hun blir utnevnt til biskop, vil lokalkirken stå øverst på prioriteringslisten. Hun mener det er i møtet med mennesker i menighetene at kirkens viktigste arbeid foregår. Gudstjenester, fellesskap, barne- og ungdomsarbeid og kirkens rolle ved livskriser er områder hun ønsker å styrke.
Men hun peker også på betydelige utfordringer. Rekruttering av nye prester og en presset kirkeøkonomi er blant de viktigste. Fra tiden på Ringerike kjenner hun godt til hva økonomiske innstramminger kan bety i praksis.
Som prost opplevde hun nedbemanning av prestestillinger. Hun mener erfaringene viser at tettere samarbeid kan bidra til at oppgavene fortsatt blir løst, selv med færre ansatte. Samtidig understreker hun behovet for å gjøre prestetjenesten attraktiv for nye generasjoner og sørge for at prestene får faglig utvikling gjennom yrkeslivet.
Hun trekker særlig fram arbeidet blant unge voksne og viser til at Nidarosdomen opplever en viss økning av unge som oppsøker gudstjenestene på eget initiativ.
Vil samle mennesker som tenker forskjellig
Saxegaard mener at erfaringene fra Ringerike gir henne et godt grunnlag for å lede et bispedømme med store geografiske og kulturelle forskjeller. Hun trekker spesielt fram samarbeidet mellom ulike kirkesamfunn på Ringerike, der ledere fra åtte kirkesamfunn møttes på tvers av teologiske motsetninger.
For henne er ikke uenighet nødvendigvis et hinder for samarbeid. Hun beskriver seg selv som en leder som tåler diskusjon, og som kan akseptere å tape en sak uten at det ødelegger forholdet til andre.
Hun understreker at en biskop må kunne samle mennesker med forskjellige syn på tro, kirke og samfunn.
Fra Ringerike til Nidaros – og kanskje tilbake
De siste tre årene har Saxegaard vært domprost i Nidaros. Der har hun fått erfaring fra kirkelig arbeid på nasjonalt nivå, blant annet gjennom seremonier knyttet til kongehuset, statsbesøk og forberedelsene til nasjonaljubileet i 2030. Hun har også fungert som biskop i Nidaros i perioder.
Nå mener hun tiden kan være inne for å ta steget videre.
– Jeg har tidligere nølt, men nå er det kanskje min tur til å stille når kirken kaller, sier hun.
Med erfaringene fra både Ringerike og Nidaros mener hun selv at hun har den nødvendige bakgrunnen for å påta seg bispegjerningen. Og selv om hun nå har en sentral posisjon i Trondheim, er det tydelig at Ringerike fortsatt har en spesiell plass i livet hennes.
For den tidligere prosten handler et mulig comeback derfor ikke bare om en ny stilling. Det handler også om å vende tilbake til et distrikt som har vært med på å forme henne som prest, leder og menneske.
