Møtet som forandret Kim sitt liv

Det er dette Kim Daniel Jonassen ønsker å minne næringslivet om når han besøker Universitetet i Sørøst-Norge på campus Hønefoss med foredraget Når arbeidsplassen blir vendepunktet.

Bak en stillingstittel finnes et menneske. Bak et smil kan det skjule seg en kamp ingen kjenner til. Og bak gode prestasjoner kan det finnes smerte, ensomhet og en følelse av ikke å høre til.

– Vi snakker stadig om prestasjoner, resultater og roller på jobb. Men bak alle disse rollene finnes et menneske, og vi vet ikke alltid hva dette mennesket står i, sier Jonassen.

Frokostmøtet arrangeres i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse, som markeres 10. oktober. Budskapet er grunnleggende: Vi trenger mennesker som ser oss, hører oss og gir oss rom til å være hele mennesker.

Kim Daniel Jonassen vet hvor avgjørende et slikt rom kan være. Han vokste opp i et hjem preget av rusmisbruk og vold, og på skolen ble han utsatt for omfattende mobbing. Smerten fulgte ham gjennom barndommen, men lenge fortalte han ingen hvordan han egentlig hadde det.

– Jeg følte meg fullstendig alene, sier han.

Allerede som 11-åring fikk han sine første selvmordstanker. Hverdagen opplevdes som et mørkt sted det ikke var mulig å komme seg bort fra. Senere i livet forsøkte han å ta sitt eget liv.

Historien viser hvor vondt et menneske kan ha det uten at omgivelsene forstår alvoret. Et barn kan møte på skolen, en kollega kan komme på jobb, og en venn kan svare at alt går bra – samtidig som livet på innsiden er i ferd med å rakne.

Jonassen forteller ikke historien sin for å vekke medlidenhet, men for å vise hva som kan skje når smerten får et språk og et annet menneske våger å lytte.

Vendepunktet kom da han som 16-åring deltok på en sommerleir i regi av Kirkens Bymisjon. Der møtte han for første gang andre unge med vanskelige oppvekster. Fram til da hadde han trodd at han var alene.

På leiren ble han kjent med leirlederen Elisabeth Lied. Hun skapte tryggheten han trengte for å fortelle om traumene han hadde båret på gjennom hele barndommen.

– Hun var den første som fikk meg til å åpne meg om de største traumene, forteller han.

Hun kunne ikke forandre det som hadde skjedd eller fjerne konsekvensene av oppveksten. Men hun kunne være til stede, se ham og lytte uten å vende seg bort. Det ble begynnelsen på en vei mot hjelp til selvhjelp. Et medmenneske åpnet en dør, men Jonassen måtte selv gå gjennom den og bygge livet videre.

– Plutselig blir verden et sted det er mulig å leve i, med plass til hele mennesket, sier han.

Vendepunktet betydde likevel ikke at alt med ett ble enkelt. Da Jonassen begynte å holde foredrag som 21-åring, opplevde han framgang og fant en ny mening med livet. En stund trodde han at utviklingen bare skulle fortsette oppover. Slik ble det ikke.

Fortiden fortsatte å gjøre seg gjeldende, og livet beveget seg mellom lysere og mørkere perioder. Det ga ham en viktig erkjennelse: Et vendepunkt er ikke nødvendigvis øyeblikket da alle problemene forsvinner. Det kan være øyeblikket da man ikke lenger må møte dem alene.

– Hvis det er noe jeg har lært, er det at livet går opp og ned. Alle har noe. Det avgjørende er hvordan vi velger å reise oss igjen, sier Jonassen.

I dag arbeider han som foredragsholder og sosial entreprenør innen psykisk helse. De smertefulle livserfaringene bruker han til å skape håp og bevissthet hos andre. Samtidig understreker han at styrke ikke handler om å klare alt alene.

– Åpenhet skaper nærhet. De beste vennene jeg har i dag, har jeg fått nettopp gjennom åpenhet.

Arbeidsplassen er et av stedene der voksne tilbringer mest tid. Derfor kan den bli et viktig fellesskap – eller et sted der ensomheten vokser.

En kollega som trekker seg unna, gjør flere feil enn vanlig eller mister energien, trenger ikke først og fremst en beskjed om å skjerpe seg. Det kan være et menneske som trenger et enkelt spørsmål, stilt med oppriktig interesse: Hvordan har du det, egentlig?

Det betyr ikke at ledere og kolleger skal opptre som behandlere. Men de kan bidra til en kultur der det er mulig å si at livet er vanskelig, uten å bli redusert til et problem eller betraktet som svak.

Forebygging skjer ikke bare gjennom planer og tiltak. Den skjer også i lunsjen, i gangen og i samtalen etter et møte. Den finnes i blikket som ikke glir forbi, i spørsmålet som blir stilt en gang til, og i viljen til å tåle et ærlig svar.

– Jeg er opptatt av alt som skjer før det blir veldig vanskelig: relasjonene våre, fellesskapet, kulturen og de små møtene, sier Jonassen.

Et trygt arbeidsmiljø står heller ikke i motsetning til lønnsomhet. Mennesker som opplever trygghet og tilhørighet, har bedre forutsetninger for å trives og gjøre en god jobb.

Jan Egil Hovland fra Kirkens Bymisjon er sentral i frokostmøtet ved USN. Arrangementet gjennomføres i samarbeid med universitetet, Ringerike Næringsforening og Skue Sparebank.

Hovland håper møtet skal bidra til mer enn en god opplevelse der og da. Målet er å løfte psykisk helse inn i hverdagen og minne oss om ansvaret vi har for fellesskapet rundt oss.

– Vi må alle bidra til et varmere og mer inkluderende samfunn, sier Hovland.

De fleste mennesker vil før eller siden oppleve perioder der livet er krevende. Da kan varme, støtte og oppmuntring fra andre gjøre en avgjørende forskjell.

– Det er godt å oppleve at andre heier på oss.

Det er også kjernen i Verdensdagen for psykisk helse. Markeringen handler ikke bare om dem som har fått en diagnose, eller som allerede har nådd et kritisk punkt. Den handler om oss alle – og om hvordan vi møter hverandre før ensomheten blir for stor og mørket for tett.

Mange lar være å spørre fordi de er redde for å si noe feil. Andre tror de ikke har nok kunnskap til å hjelpe. Men den viktigste hjelpen begynner sjelden med et perfekt råd. Den begynner med nærvær – med å lytte uten å avbryte, ta det som blir sagt på alvor og hjelpe personen videre til riktig støtte når det er nødvendig.

Jonassen mener det også er en misforståelse at vi selv må ha det svært godt for å kunne være noe for andre. Omsorg kan gå begge veier. Når vi ser et annet menneske, kan vi samtidig oppleve sterkere tilhørighet og mer mening i vårt eget liv.

Ett møte løser ikke nødvendigvis alt. Men det kan bryte ensomheten, gi et menneske mot til å sette ord på det vonde – og gjøre det mulig å ta det neste skrittet.