Slår ALARM! Ringerike får dobbelt så mange eldre - men færre hender til å hjelpe

Nå vil hun samle NAV, fylkeskommunen, sykehuset og utdanningsmiljøene i et helsepartnerskap som både skal sikre framtidens omsorgstjenester og gi flere mennesker en vei inn i arbeidslivet.

Hvordan skal Ringerike gi gode helse- og omsorgstjenester i årene som kommer, når behovene øker og det samtidig blir færre mennesker i arbeidsfør alder? Det er et av spørsmålene kommunalsjef for helse og omsorg, Christine Myhre Bråthen, arbeider med. Svaret hennes er å tenke nytt – og få flere aktører til å trekke i samme retning.

– Det nye omsorgssenteret kan være noe mer enn bare et ordinært sykehjem, sier hun.

Det er bakgrunnen for helsepartnerskapet, som skal knytte helse og omsorg tettere sammen med arbeid, utdanning og aktivitet.

Fram mot 2040–2050 ventes antallet innbyggere over 80 år å bli omtrent dobbelt så høyt som i dag. Samtidig blir det færre yrkesaktive til å dekke samfunnets behov for arbeidskraft. Bråthen peker på at Ringerike hittil har hatt gode tjenester og tilgang på arbeidskraft. Men framtidsutsiktene gjør at kommunen må forberede seg på en annen virkelighet.

– Vi må tenke på hvordan vi kan innrette oss for å skape forutsigbarhet i tjenestetilbudet til innbyggerne, forklarer hun.

Det handler ikke bare om å bygge et nytt omsorgssenter eller ansette flere helsearbeidere. Kommunen må også se på hvordan oppgavene kan fordeles, og hvordan flere mennesker kan få mulighet til å bidra.

En viktig del av helsepartnerskapet er å undersøke hvilke oppgaver som faktisk krever helsefaglig kompetanse, og hvilke oppgaver andre kan utføre etter nødvendig opplæring. Når helsepersonell får bruke mer av tiden sin på oppgaver som krever fagkunnskap, kan andre bidra med praktiske oppgaver og støttefunksjoner.

Men det krever planlegging. Oppgavene må kartlegges, ansvaret må være tydelig, og de som skal inn i arbeid, må få opplæringen og oppfølgingen de trenger.

– Hvis vi kan organisere oss bedre, kan flere få muligheter til deltakelse i samfunnet, sier Bråthen.

Hun ser for seg at noen kan begynne med enkle oppgaver og arbeidstrening, mens andre kan gå videre til utdanning, fagbrev eller høyere utdanning. For enkelte kan en praktisk vei inn i arbeidslivet være lettere enn å starte med et tradisjonelt skoleløp.

NAV er en sentral samarbeidspartner. Bråthen peker på at mange mennesker står utenfor arbeidslivet, også i Ringerike. Hun mener det finnes en arbeidskraftreserve som samfunnet bør bli flinkere til å ta i bruk.

Helsepartnerskapet skal samle aktører som allerede arbeider med arbeid, opplæring og aktivitet, men som ikke alltid har en felles plan. Buskerud fylkeskommune kan bidra med videregående opplæring, mens Universitetet i Sørøst-Norge (USN) kan bidra med kompetanse og praksisnær forskning. Lokalsykehuset er også en viktig samarbeidspartner.

Tanken er at flere skal kunne finne sin plass – enten målet er noen timer med arbeid i uka, arbeidstrening, et kompetansebevis eller et fullført fagbrev. Det skal ikke være én løsning som passer for alle. Mulighetene må tilpasses den enkeltes forutsetninger.

Det finnes allerede mange gode tiltak rundt omkring på arbeidsplasser og i kommunale tjenester. Utfordringen er at det kan være vanskelig å se den samlede effekten når alle jobber hver for seg. Bråthen ønsker derfor en felles struktur, der samarbeidspartnerne avtaler hvem som har ansvar for hva, og arbeider mot et felles mål.

– Jeg tror vi hadde fått mye bedre resultater hvis vi hadde hatt en felles rigg, sier hun.

Det betyr i praksis at man først kartlegger oppgavene og behovene. Deretter kan man lettere finne ut hvem som kan bidra, hvilken opplæring som trengs, og hvordan veien videre skal se ut. Målet er at flere skal oppleve en meningsfull hverdag, samtidig som helse- og omsorgstjenestene får bedre muligheter til å løse oppgavene sine.

Helsepartnerskapet handler ikke bare om å få flere yngre inn i arbeid. Bråthen understreker også hvor mye eldre mennesker kan bidra med gjennom frivillighet, erfaring og engasjement i lokalmiljøet. Hun mener aktivitet og fellesskap har verdi både for dem som får hjelp, og for dem som bidrar.

– De hjelper noen, de føler glede tilbake, og de føler seg meningsfulle, sier hun.

Hun oppfordrer også seniorer som ønsker å engasjere seg, til å ta kontakt med frivilligsentralen eller undersøke hvilke muligheter som finnes lokalt. Samtidig er hun opptatt av at frivilligheten skal være et supplement til de offentlige tjenestene – ikke en erstatning for nødvendig faglig hjelp.

En annen del av utviklingen er bruk av digitale tjenester i hjemmet. Fra slutten av oktober planlegger kommunen å starte forsiktig med digital oppfølging på skjerm for personer som kan ha nytte av det. Det kan for eksempel være veiledning og samtaler som ikke alltid krever at hjemmetjenesten reiser fysisk hjem til brukeren.

Bråthen understreker at digitale møter ikke skal erstatte alle hjemmebesøk. Noen trenger fortsatt at ansatte kommer hjem, hjelper med praktiske oppgaver eller gir helsehjelp ansikt til ansikt. Men dersom enkelte samtaler kan gjennomføres digitalt, kan helsepersonellet bruke mer tid på dem som trenger fysisk hjelp.

Kommunen arbeider også med aktivitetstilbud og forebyggende tiltak. Ifølge Bråthen har aktiviteten i den nyopprettede enheten for aktivitet og forebygging blitt tredoblet siden oppstarten.

Helsepartnerskapet er foreløpig under utvikling, men samarbeidet er allerede startet. Bråthen forteller at kommunen, NAV og Buskerud fylkeskommune har begynt å arbeide sammen, og at rundt 22 avklaringer allerede er gjennomført, med planlagte kompetanse- og utviklingsløp.

Politikerne har samtidig bedt om en tydeligere beskrivelse av konseptet og hva det vil kreve. Bråthen mener det er viktig at helsepartnerskapet ikke bare blir en idé på papiret. Det må prøves ut, evalueres og justeres underveis.

Hun ser for seg at samarbeidet kan bli en viktig del av et framtidig omsorgssenter, men understreker at det først og fremst handler om menneskene, oppgavene og samarbeidet – ikke nødvendigvis om store nye arealer.

For Bråthen er helsepartnerskapet en måte å forberede Ringerike på en framtid med flere eldre og større behov, men også en mulighet til å inkludere flere mennesker i samfunnet. Hun mener kommunen må våge å tenke annerledes og bruke ressursene som allerede finnes.

Samtidig oppfordrer hun innbyggerne til å engasjere seg når kommunen inviterer til møter og medvirkning.

– Det er kjempeflott at folk engasjerer seg. Vi trenger det, sier hun.

Framtidens helse- og omsorgstjenester skal ikke løses av kommunen alene. Ambisjonen er at flere skal bidra, og at oppgavene blir fordelt på en bedre måte.