Hvem onanerer mest? Menn eller kvinner

Masturbasjon er en vanlig del av menneskers seksualitet og kan ha flere positive helseeffekter, blant annet for seksuell utvikling, søvn og egen seksuell mestring. Likevel har forskere visst overraskende lite om hvordan vanene faktisk utvikler seg gjennom voksenlivet.

Nå viser en stor norsk longitudinell studie, basert på 2.562 personer fulgt fra ung voksen alder til midtlivet, at utviklingen er forskjellig for kvinner og menn. Kvinners onanifrekvens øker gradvis fram til begynnelsen av 30-årene før den faller svakt. For menn holder nivået seg derimot stort sett stabilt fra 19 til 50 år.

Forskerne mener funnene utfordrer en vanlig antakelse: at masturbasjon først og fremst er en erstatning for sex med partner. I stedet tyder resultatene på at dette i stor grad er en selvstendig seksuell aktivitet, med egen dynamikk gjennom livet.

Studien bygger på data fra «Ung i Norge», en befolkningsbasert undersøkelse som startet på 1990-tallet og fulgte deltakerne gjennom flere livsfaser. Sentrale spørsmål om seksualitet ble stilt i 1999, 2005 og 2020, da deltakerne var mellom 19 og 50 år gamle.

Kvinner i studien rapporterte i gjennomsnitt onani omtrent fire ganger i måneden i starten av 20-årene. Frekvensen steg noe fram mot slutten av 20- og begynnelsen av 30-årene, før den senere gikk noe ned. Menn rapporterte til sammenligning rundt ti til elleve ganger i måneden gjennom store deler av perioden.

Kjønnsforskjellen er dermed tydelig, men forskerne peker samtidig på at kvinners utvikling kan speile en gradvis seksuell selvstendighet i voksenlivet. Økt åpenhet om kvinners seksuelle nytelse, større tilgang til sexleketøy og mindre tabuer kan være en del av forklaringen.

Et viktig spørsmål i seksualforskningen har vært om masturbasjon først og fremst kompenserer for lite eller utilfredsstillende sex med partner, eller om det snarere utfyller et aktivt seksualliv.

Denne studien finner lite støtte for begge ytterpunktene. Når forskerne kontrollerte for hvor ofte deltakerne hadde sex med partner, endret utviklingskurvene for masturbasjon seg nesten ikke – verken for kvinner eller menn.

Det tyder på at onani ikke uten videre kan forklares som et resultat av mer eller mindre partnersex. For mange ser det ut til å være en egen seksuell praksis, relativt uavhengig av hvor ofte man har samleie, oralsex eller annen sex med andre.

Der partnersex så ut til å spille begrenset rolle, var sammenhengen mellom seksuelle fantasier og masturbasjon tydeligere. Deltakere som oftere rapporterte erotiske fantasier, rapporterte også mer onani.

For kvinner endret dette likevel ikke hovedmønsteret særlig mye. For menn ble bildet mer interessant: Når forskerne tok høyde for graden av seksuell fantasering, kom det fram en svak nedgang i onanifrekvens fram til midten av 30-årene, før nivået steg igjen.

Det kan tyde på at masturbasjon hos menn i større grad påvirkes av indre seksuelle prosesser og livsfasefaktorer enn det som først ser ut i rådataene.

Sivilstatus så også ut til å ha ulik betydning for kvinner og menn. For kvinner var det liten forskjell i utviklingen mellom dem som var i parforhold og dem som var single. For menn var sammenhengen tydeligere: det å ha partner hang oftere sammen med lavere onanifrekvens.

Forskerne fant også at barnløshet hadde betydning. Personer som forble barnløse gjennom studieperioden, hadde sterkere økning i masturbasjon fram mot 30-årsalderen enn dem som senere ble foreldre. Etterpå falt frekvensen også mer markant i den barnløse gruppen.

Dette peker mot at livsløp og familieetablering faktisk former seksuelle vaner, selv om de ikke fullt ut forklarer dem.

Et annet klart funn var at personer med ikke-heteroseksuell identitet rapporterte høyere onanifrekvens enn dem som var strengt heterofile. Dette gjaldt på tvers av alder og for begge kjønn.

Selve utviklingskurvene over tid var like, men nivået lå høyere. Forskerne antyder at dette kan henge sammen med større seksuell autonomi og mindre bundethet til tradisjonelle heteronormative forventninger.

Tidligere studier har ofte vist at høyere utdanning henger sammen med mer masturbasjon, men det fant man ikke her. Heller ikke religiøs tilhørighet ga store utslag i utviklingen over tid. Kvinner med religiøs tilknytning rapporterte riktignok noe lavere nivå ved 19-årsalderen, men forskjellen holdt seg ellers relativt stabil. For menn var effekten fraværende.

Forskerne understreker at dette kan skyldes hvordan religion ble målt: som tilhørighet, ikke nødvendigvis hvor aktivt troen ble praktisert.

Studien er den første store longitudinelle undersøkelsen som følger masturbasjonsvaner over så lang tid i samme befolkning. Det gir et sjeldent innblikk i hvordan seksualitet utvikler seg fra sen ungdomstid til midtliv.

Samtidig peker forskerne på flere begrensninger. Dataene bygger på selvrapportering, og temaet kan være påvirket av skam eller sosial ønskverdighet. Deltakerne var dessuten født på 1970-tallet, noe som betyr at yngre generasjoner kan ha andre mønstre.

Likevel er hovedbudskapet tydelig: Masturbasjon ser ikke ut til å være en enkel reserve­løsning når partnersex mangler. Snarere framstår det som en selvstendig del av seksualiteten – påvirket av kjønn, fantasier, foreldreskap og seksuell identitet, men langt mindre av partnersex enn mange kanskje skulle tro.

For seksualforskere og klinikere kan dette være viktig. Dersom masturbasjon faktisk følger sin egen logikk, må den også forstås som noe mer enn bare fravær eller overskudd av sex med andre. Det handler også om lyst, selvutforskning og hvordan seksualiteten formes gjennom hele voksenlivet.