ANMELDELSE: Espen Lind startet på tomgang – men avsluttet med et musikalsk fyrverkeri

Det finnes en grunnleggende regel innen konsertdramaturgi: Du skal gripe publikum fra første tone. Helst skal de kjenne det i mellomgulvet. Det behøver ikke være høyt eller voldsomt, men det må være noe som vekker forventninger og nysgjerrighet.

Der bommet Espen Lind.

Åpningslåta «Black Sunday» hadde verken tempoet, hitpotensialet eller arrangementet som kunne gi publikum den musikalske trøkken en konsertåpning gjerne bør ha. Det ble rett og slett litt tamt, et altfor flatt ansalg. Heller ikke neste låt klarte å løfte stemningen nevneverdig. Det var først med «Plystre på dæ», Marcus & Martinus-låta Lind tolket i Hver gang vi møtes, at konserten fant sin første virkelige puls.

Og endelig satt også kommunikasjonen med publikum. Lind fortalte historien bak låta, og plutselig oppsto den nærheten mellom scene og sal som kjennetegner de virkelig gode konsertene.

Da Herborg Kråkeviks «Sangen om mitt liv» kom i Linds versjon, kjente jeg at publikum for alvor var med. Derfra og ut fikk konserten en stadig stigende temperatur.

Men la oss snakke om musikerne. For et superband!

Skjalg Raaen er rett og slett så forbanna god at det nesten blir urettferdig overfor hovedpersonen. Han spiller ikke bare gitar. Han danser med den. Instrumentet blir en sensuell partner, og Raaen beveger seg gjennom låtene med en herlig blanding av autoritet, lekenhet og musikalsk overskudd.

Han er en slik gitarist som gjør at du stadig tar deg i å flytte blikket bort fra artisten du egentlig har kommet for å høre.

Og det blir ikke mindre påfallende når Espen Lind selv står med øynene lukket gjennom omtrent hver eneste låt. Det kan selvsagt være et uttrykk for innlevelse og konsentrasjon, men scenisk skaper det en viss distanse. I kontrast til Raaens utadvendte, nesten erotiske omgang med gitaren blir Lind tidvis merkelig anonym på sin egen scene.

Så har vi Hønefossingen Erik Sortdal på tangenter. For en musiker! Her snakker vi om feeling, timing og musikalsk forståelse av ypperste klasse. Sortdal vet når han skal fylle rommet, og ikke minst når han skal la være. De deilige Hammond B3-klangene fra orgelet ga musikken både varme, dybde og karakter.

Med Jørgen Malo på bass og Torstein Lofthus på trommer var fundamentet nærmest urokkelig. To musikere av det virkelig stødige slaget, med en rytmisk presisjon og et samspill som gjorde at resten av bandet kunne boltre seg fritt.

Dette var ikke bare et godt backingband. Dette var fire musikere fra den absolutte norske eliten.

Espen Lind er utvilsomt en multimusiker. Han håndterer både akustiske og elektriske gitarer med imponerende sikkerhet, fra det mykeste fingerspill til rocka riff med skikkelig trøkk. Ukulelen fikk selvfølgelig sin plass, og når han satte seg ved el-pianoet under balladene, kom de deilige akkordene og de gjennomtenkte harmoniene til sin rett.

Men stemmen?

Her må jeg innrømme at jeg savner noe.

Lind har en ganske ordinær, tidvis nesten gutteaktig stemmeklang. Den mangler det store særpreget, tyngden og kraften som løfter en vokalist opp blant de aller største. Han har ingen monumental stemme, og den emosjonelle intensiteten når ikke alltid helt fram.

Til gjengjeld har han et fint register, ikke minst opp i falsetten. Og det beste av alt: Det er klokkerent. Intonasjonen satt imponerende presist gjennom hele konserten. Lind synger med en kontroll og sikkerhet mange vokalister bare kan misunne ham. Det skal han ha all mulig honnør for.

Og så må vi ikke glemme det aller viktigste: Espen Lind er en usedvanlig dyktig låtskriver. Melodiene hans har den sjeldne egenskapen at de setter seg. Hitsene skal ingen ta fra ham. Når de kommer, sitter de som ei kule.

Fra «Scared of Heights», som kom som nummer 13 på spillelisten, ble det virkelig fart på sakene.

Nå var bandet i full utfoldelse, Lind hadde publikum i sin hule hånd, og den litt forsiktige åpningen var for lengst glemt. Energien fra scenen traff salen med full kraft, publikum reiste seg, og allsangen dundret gjennom Alles kulturhus.

Dette var konsertens definitive høydepunkt. Ikke fordi musikerne plutselig begynte å spille bedre – nivået hadde vært skyhøyt hele veien – men fordi alle elementene endelig falt på plass samtidig. De sterke låtene, spillegleden, kommunikasjonen og publikums begeistring smeltet sammen til én stor musikalsk opplevelse. Slik skal en konsert kjennes!

Lydmessig var dette en oppvisning. Jeg beveget meg rundt i salen, og lydbildet var imponerende godt. Ikke for høyt, ikke for lavt. Instrumentene hadde sin tydelige plass i miksen, samtidig som helheten var varm, balansert og krystallklar.

Det er sjelden man opplever et så gjennomført godt lydbilde gjennom en hel konsert. Her fortjener lydteknikeren betydelig ros.

Skal jeg pirke, kunne vokalen enkelte steder hatt litt mindre reverb. Den ble noen ganger pakket inn i mer romklang enn nødvendig, noe som tok bort litt av nærheten i uttrykket. Men dette er flisespikkeri.

Lyssettingen var derimot mer ujevn. Ikke bare i farger og lysretninger, men også i selve oppsettet. Lyskasterne fremsto ikke som konsekvent plassert i linje, noe som ga scenebildet et litt rotete preg. For en produksjon på dette musikalske nivået burde også det visuelle uttrykket vært strammere og mer gjennomarbeidet.

Det var altså ikke en fulltreffer fra første tone. Espen Lind og bandet brukte tid på å finne publikum, og jeg mener fortsatt at konsertens dramaturgiske oppbygning kunne vært vesentlig bedre. Man skal ikke behøve å vente til tredje låt før det virkelig skjer noe. Stikkord: anslag

Men det som begynte forsiktig, vokste seg til en mektig konsertopplevelse. Lind viste hvilken fremragende låtskriver og allsidig musiker han er, og ikke minst hvilken trygg og presis vokalist han kan være, selv uten den aller største stemmen.

Likevel var det kanskje de fire musikerne rundt ham som imponerte meg aller mest. Skjalg Raaens gitarspill og sceniske utstråling, Erik Sortdals utsøkte tangentarbeid og et rytmekomp i NM-klasse gjorde dette til en kveld med langt flere musikalske høydepunkter enn svakheter.

Vi skulle så gjerne ha fått et ord med Lind etter konserten, men dengang ei: En rimelig brysk fyr, på grensen til (om ikke over) mente at garderoben ikke var for pressen. Så da så.