EVENSEN: La Hans Rustad bli i Norsk redaktørforening – men ikke la ham slippe kritikken

Fredag 25. september skal styret i Norsk Redaktørforening behandle Rustads medlemskap. Det er foreløpig ikke besluttet om han skal ekskluderes, og foreningen sier selv at saken kanskje ikke blir avgjort på møtet. Vurderingen startet allerede på styremøtet 3. juni. Derfor blir det feil å si at AUF-leder Gaute Børstad Skjervø startet denne prosessen. Han har offentlig kalt medlemskapet en skandale, men styrets behandling var i gang før den siste bølgen av kritikk. Etter Filters gjennomgang av «Skogpod» var det blant andre Snorre Valen som uttrykkelig ba foreningen starte en eksklusjonssak.

Likevel: en politiker skal IKKE bestemme eller legge påtrykk for hvem som skal være å anse som skikket til å være medlem i redaktørerforeningen.

Det finnes tungtveiende grunner til å kritisere Document. Ifølge Journalistens gjennomgang er mediet felt 15 ganger i Pressens Faglige Utvalg siden Rustad ble medlem av Redaktørforeningen i 2018. Document har dessuten gitt stor plass til spekulasjoner om dødsfallet til 16 år gamle Shada Al-Barghouti. Etter en direktesendt pressekonferanse beklaget mediet at feilaktige opplysninger om en politietterforsker ble publisert. Slike saker handler om etterprøvbare opplysninger og belastningen for mennesker som omtales, ikke bare om retten til å ha upopulære synspunkter.

Men de er ikke alene: NRK har til sammenligning 32 fellelser i PFU, TV2 AS har 17, Nettavisen 11, Morgenbladet 1 - i omtrentlig samme tidsperiode mens VG, landets største avis på nett, har syv. Blir man felt skal man reparere i eget medie.

En norsk redaktør skal arbeide etter Vær Varsom-plakaten, som krever blant annet kildekritikk, kontroll av opplysninger, hensyn til dem som omtales og tydelig skille mellom fakta og kommentar. Redaktørplakaten slår fast redaktørens uavhengighet, personlige ansvar for innholdet og plikten til å fremme åpen, redelig og sannhetssøkende journalistikk. Dette gjelder Document like fullt som Morgenbladet, NRK og e-nytt24.

Samtidig bør norsk presse ta kritikken om politisk slagside på alvor. Medieundersøkelsen 2026 viser at 54 prosent av de spurte NJ-organiserte journalistene plasserer seg på venstresiden, 19 prosent i sentrum og 19 prosent på høyresiden. I samme måling ville 25 prosent stemt Ap, 12 prosent MDG, 11 prosent Rødt og 8 prosent SV. Fire prosent ville stemt Frp, mot 16 prosent i befolkningsutvalget. Dette er relevante tall om hvem som arbeider i pressen. De dokumenterer dog ikke at norske nyhetsredaksjoner driver propaganda, og undersøkelsen gir heller ikke grunnlag for å rangere enkeltmediehus etter journalistenes partivalg. Men, og det er et stort men her. Jeg våger den påstanden at svært få journalister er objektive. Enten de tenker over et eller ikke, vil en reportasjevinkling skygge ligge i hva man selv mener er rett og galt.

Document har en tydelig innvandringskritisk og systemkritisk profil. Det må mediet ha full frihet til. Rustads utspill går likevel lenger enn en hard politisk lederartikkel når han omtaler folkevalgte som landssvikere eller knytter pressekolleger til en «dyp stat». Uttrykket deep state viser til forestillingen om at et skjult nettverk i statsapparatet eller andre maktmiljøer styrer beslutninger bak de synlige, demokratisk valgte lederne. Brukt som en konkret anklage krever det bevis. Jeg kan ikke se at Rustad har lagt frem bevis annet enn påstander.

Er Rustad mer radikal enn redaktørene i Morgenbladet? Politisk kan ulike redaksjoner ligge langt fra hverandre, men det er ingen presis målestokk for denne saken. Det avgjørende er hvordan en redaktør behandler fakta, usikkerhet, rettelser og mennesker som rammes av publiseringene. Morgenbladets redaktører skal vurderes etter de samme reglene. Ingen redaksjon får fritak fordi den står til høyre eller venstre.

Rustad bør få fortsette som medlem av Norsk Redaktørforening. Det er ikke en friskmelding av Document. Foreningen bør gi en klar, konkret begrunnelse for kritikken og bruke de reaksjonene vedtektene åpner for når vilkårene er oppfylt.

Men: Terskelen for å kaste ut en sittende redaktør bør være høy. Foreningen opplyser at ingen medlemmer er blitt ekskludert siden den ble stiftet i 1950, og at eksklusjon krever en prosess med advarsel og mulighet til å svare.

Hvis Rustad kastes ut, vil noen lese det som bekreftelse på hans påstand om at etablerte medier lukker rekkene. Den tolkningen gjør ikke påstanden sann. Men den viser hvorfor Redaktørforeningen må kunne forklare en eventuell beslutning med mer enn avstand til Rustads meninger.

Presseetikken står sterkest når den både rommer ubehagelige stemmer og stiller tydelige krav til dem.