Jeg er møkka lei all ondskapen i kommentarfeltene. Gidder ikke holde kjeft lenger

Nå gidder je ikke holde kjeft lenger. Jeg er lei av mennesker som skjuler seg bak tastaturet og bruker kommentarfeltene som kloakk. Lei av mennesker som kaller politikere landsforrædere. Lei av dem som sprer hat mot journalister, homofile, idrettsutøvere, trenere, offentlige ansatte og alle andre de tilfeldigvis har sett seg ut. Det eneste de etterlater seg, er ondskap og fandenskap.

Dette handler ikke om skarp samfunnskritikk. Det handler ikke om uenighet eller retten til å utfordre makten. Altfor ofte finnes det ikke et eneste saklig argument i det som skrives – bare ukvemsord, personangrep, sjikane og i verste fall trusler.

Så kommer forsvaret: «Jeg bruker bare ytringsfriheten min.»

Ja, ytringsfriheten gir oss en vid rett til å mene og si det vi vil. Også ting andre opplever som ubehagelige, provoserende eller fullstendig feil. Men ytringsfriheten fritar ingen fra ansvar. Den gir oss ingen moralsk rett til å knuse andre mennesker med ord. Den gir ikke folk rett til å oppføre seg som drittsekker. Så enkelt er det.

Gaute Børstad Skjervø bommet da han kritiserte andre mediers forhold til nettavisen Document.no og at deres redaktør fikk være medlem i redaktørforeningen.

Det har han rett og slett ikke noe med - og han vil selvfølgelig bli oppfattet som at politikere skal kneble den frie presse. Det burde han skjønt - og jeg håper ikke at det er det han vil.

Det er nemlig ikke et medium han først og fremst bør angripe. Kritikken må rettes mot menneskene som griper fatt i redaksjonelle meninger og bruker dem som ammunisjon for å spre hat, konspirasjoner og personforfølgelse.

Joda, jeg ser at Document har meninger jeg synes er feilaktige og at deres journalistkommentator, Espen Teigen (hva er han egentlig? Journalist eller kommentator?) har en skrivemåte og en væremåte i sosiale medier som kan virke sterkt provoserende. Teigen balanserer på en linje som kan diskuteres. Men det var her Skjervø bommet fullstendig. Han tok mannen (mennene) istedenfor ballen. Det til tross:

Det må være lov å kritisere regjeringen eller politikere, ders avgjørelser enten den er fattet av et sosialistisk eller borgerlig flertall. Det må være lov å gå hardt ut mot politikken til Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg.

Å sammenligne med Quisling(som var en ekte landsforræder) har ingenting med virkeligheten å gjøre.

Det må være lov å kritisere barnevernet for alvorlige feil og overtramp. Men kritikken mister både kraft og troverdighet når den blandes med sjikane og drapstrusler selv om man blir fratatt alle rettigheter til egne barn.

Det må være lov å kritisere en journalist for det han eller hun har skrevet. Men det er noe helt annet enn å stemple vedkommende som udugelig og samtidig hevde at alle journalister er kjøpt og betalt og bare driver med propaganda.

Noen slenger ut slike påstander over en lav sko. Andre går enda lenger og sender private meldinger med sjikane og trusler. La meg ta et privat eksempel:

Under kommunevalget for to år siden besøkte jeg INPs valgvake i Hønefoss. De gjorde et kjempevalg i kommunen. Da Jonas Gahr Støre dukket opp på skjermen, var det en i lokalet som sa:

– Se å skyt han der.

Jeg reagerte umiddelbart og sa fra til den lokale partiledelsen. Jeg kunne rett og slett ikke oppholde meg i et rom hvor noen, midt under en demokratisk valgvake, ytret et ønske om å skyte landets statsminister.

En ansvarlig partiledelse burde ha vist vedkommende døra på stedet. Ikke oversett det. Ikke forklart det som frustrasjon. Eller at de ikke hørte det.

Slike uttalelser er ikke bare «sterke meninger». De bidrar til å flytte grensene for hva vi aksepterer. Når grove trusler blir dagligtale, blir avstanden kortere mellom ord og handling.

La meg samtidig være helt tydelig: Dette er ikke bare et problem på høyresiden.

Hatet mot Sylvi Listhaug kan være like grenseløst. Karakteristikkene som brukes om henne og andre borgerlige politikere, er ofte like nedrige. Ordene «nazist» og «fascist» slenges rundt som om de var helt alminnelige beskrivelser av politiske motstandere.

Det er de ikke.

Nazismen og fascismen representerer noen av historiens mørkeste og mest brutale ideologier. Når slike ord brukes om alle man er sterkt uenig med, både forvrenger man historien og ødelegger muligheten for en saklig politisk samtale.

Det kan virke som om partiene på de ytterste flankene tiltrekker seg enkelte mennesker som bærer på et enormt sinne. De har kanskje mistet tilliten til politikere, medier og offentlige myndigheter. Noen kan ha gode grunner til å føle seg sviktet.

Men når løste hat verdensproblemer? Når skapte ondskap noe godt for menneskeheten?

Aldri.

Samtidig finnes det en annen side av dette: kravet om at alle hele tiden skal være fullstendig politisk korrekte, og forestillingen om at pressen er hevet over egne holdninger. Jo, jeg skal innrømme det. Noen journalister er særdeles høye på seg sjøl og er bevisst den makten de sistter med.

Det er en kjensgjerning at mange, ja faktisk flesteparten, at vårt lands journalister politisk har hatt sitt ståsted på venstresiden. Uavhengig av dette har jeg. aldri vært helt overbevist når kolleger i pressen snakker høytidelig om «objektiv journalistikk».

Ingen journalister er fullstendig objektive. Påstå det gjerne i sin egen herlighet, men det stemmer ikke.

Vi er mennesker. Vi har erfaringer, verdier og oppfatninger om hva som er rett og galt. Det finnes utallige måter å vinkle den samme saken på. Journalisten kan være påvirket av sitt eget syn uten engang å være klar over det.

En journalist med et sosialistisk samfunnssyn kan oppleve og beskrive en sak annerledes enn en journalist på høyresiden – selv når begge oppriktig forsøker å være rettferdige.

Det handler ikke bare om hvorvidt alle parter får uttale seg eller klare journalistiske kjøreregler. Det handler om hvilke opplysninger som løftes frem, hvilke spørsmål som stilles, hvilke ord som velges, og hva som havner i tittelen og ingressen.

Det må pressen våge å erkjenne. Kritikk av journalistikken er både lovlig og nødvendig. Men det må også være mulig å fremføre denne kritikken uten å stemple alle journalister som korrupte propagandister.

Noe av det mest utslitte som dukker opp i kommentarfeltene, er påstanden om at norske medier er «kjøpt og betalt». Det hevdes at eierne blander seg inn i redaksjonelle avgjørelser for å fremme sine egne politiske og økonomiske interesser.

Jeg har arbeidet i norske medier i mer enn 40 år. Jeg har deltatt på redaksjonsmøter i blant annet Dagbladet, VG, NRK og TV 2, i tillegg til en rekke andre redaksjoner. Jeg har aldri opplevd at eiere har kommet inn og diktert hva journalistene skulle mene, hvilke saker som skulle stanses, eller hvordan en sak skulle vinkles for å fremme eiernes politiske syn.

Aldri.

Det betyr ikke at pressen er feilfri. Det betyr heller ikke at økonomi, ressurser, konkurranse, klikkjag og redaksjonelle prioriteringer ikke påvirker journalistikken. Selvfølgelig gjør de det. Mediekritikk er nødvendig, og redaksjoner må tåle kritiske spørsmål om både dekning, vinkling og valg av kilder.

Men det er noe helt annet enn å hevde at norske journalister sitter og mottar politiske instrukser fra eierne.

Det påfallende er at slike bastante anklager svært ofte fremsettes av personer som aldri har arbeidet i en redaksjon, aldri har deltatt på et redaksjonsmøte og ikke har noen erfaring med hvordan journalistiske avgjørelser faktisk blir tatt. Likevel uttaler de seg som om de kjenner systemet fra innsiden.

De kan gjerne være uenige i journalistikken. De kan mene at vinklingen er skjev, at viktige opplysninger mangler, eller at en redaksjon har latt egne holdninger skinne gjennom. Det er legitimt. Men dersom man anklager en hel yrkesgruppe for å være kjøpt og styrt, bør man kunne legge frem dokumentasjon.

Mistanke er ikke dokumentasjon. Sinne er ikke bevis. Og en sak du er uenig i, er ikke automatisk propaganda.

Vi trenger uenighet. Vi trenger kritikk. Vi trenger mennesker som utfordrer politikere, myndigheter, redaktører og journalister.

Men vi trenger ikke mer hat.

Redaktører og administratorer må slutte å gjemme seg bak at «debatten går høyt». Politikere må reagere når egne tilhengere går over streken. Partiledelser må slå ned på trusler og avhumaniserende språk – også når det rammer en politisk motstander.

Og vi andre må si fra.

For dette er ikke bare et spørsmål om hva loven tillater. Det handler om hvilket samfunn vi ønsker å leve i, og hva slags mennesker vi ønsker å være mot hverandre.

Du kan kritisere Støre uten å kalle ham landsforræder. Du kan kritisere Listhaug uten å kalle henne nazist. Du kan kritisere barnevernet uten å true de ansatte. Og du kan kritisere en journalist uten å forsøke å ødelegge mennesket bak bylinen.

Ord har konsekvenser. Ord kan opplyse, utfordre og forandre. Men ord kan også ydmyke, true og drepe noe i et annet menneske.