PER JOAR HANSEN FOR E-NYTT24: VM-troppen - ingen perfekt vei til toppen

Det å komme med i en VM-tropp for Norge er det ultimate en norsk fotballspiller kan oppleve. Men veien dit er aldri rett. Den er ikke brolagt med perfekte akademier, riktige valg og lineær utvikling. Den består av omveier, motgang, tilfeldigheter, riktige mennesker – og et ekstremt eierskap til egen utvikling.

Det norske VM-troppen forteller egentlig én stor historie: Fotball handler ikke bare om talent. Det handler også om struktur, kultur, kompetanse rundt spilleren, identitet, tilfeldigheter – og om hvem som faktisk tør å gi unge spillere sjansen til voksen fotball.

Men først og fremst handler det om spillere som aldri slutter å tro på at de kan bli gode nok. At Bodø/Glimt har fire spillere i VM-troppen tror jeg ikke er helt tilfeldig. Det er resultatet av en beslutning som ble tatt da klubben lå nede økonomisk og sportslig i 2015–16.

Klubben var bankerott. De rykket ned. Alt tilsa nedskjæringer og kortsiktig overlevelse. I stedet gjorde Ørjan Berg og Øyvind Iversen det motsatte. De bestemte seg for å bygge Norges beste utviklingsmiljø. Ikke som en visjon på en PowerPoint-slide. Men som en konkret strategi.

Åtte fulltidsansatte trenere fikk fortsette selv i OBOS-ligaen. Glimt investerte i kompetanse da klubben egentlig ikke hadde råd. De bygde metodikk, identitet, treningskvalitet og en filosofi som koblet akademiet direkte til A-laget.

Derfra kommer Patrik Berg, Jens Petter Hauge og Fredrik Bjørkan. Og en ung Andreas Schjelderup. Alle utviklet i det samme miljøet. Alle formet av den samme fotballutdanningen. Schjelderup dro videre til Nordsjælland som 16-åring, men fundamentet ble lagt i Bodø.

Dette var ikke tilfeldig talentproduksjon. Det var systematisk utvikling. Men her kommer fotballens paradoks. I takt med Bodø/Glimts enorme suksess de siste årene, har akademiet faktisk blitt dårligere til å produsere spillere til eget A-lag.

Ikke fordi trenerne er dårligere. Ikke fordi metodikken er svakere. Men fordi nivået på A-laget har eksplodert. Det er blitt ekstremt langt fra akademifotball til et Glimt-lag som spiller i Champions League, dominerer Eliteserien og rekrutterer toppspillere fra hele verden.

Så fort går det i fotballen. Plutselig er ikke steget fra G19 til A-lag et norsk eliteseriesteg. Det er et Champions League-steg. Og det er den brutale realiteten alle toppklubber møter:

Jo bedre A-laget blir, desto vanskeligere blir det å slippe gjennom egne spillere. Det som tidligere var optimal timing for Glimt-spillerne, eksisterer nesten ikke lenger.

Patrik Berg, Fredrik Bjørkan og Jens Petter Hauge var gode spillere – men de var også heldige. De kom inn i kanskje Norges beste akademi akkurat samtidig som A-laget var svakt nok til at unge spillere fikk sjansen. Det var den perfekte kombinasjonen:

I dag er situasjonen nesten motsatt. Dagens akademispillere i Bodø/Glimt er i praksis nærmest sjanseløse til å spille seg direkte inn på laget. De er heldige om de får være med på tirsdagens 11 v 11 økt på Aspmyra. Så det blir spennende å se når neste norske VM-spiller - snakker Bodø dialekt.

Som sagt, så finnes det ingen evig modell og fasitsvar. Ingen garanti. Men en klar læringsskole med gode trenere som får virke over tid – gir som oftest gode spillere. Viking representerer i dag et miljø som ser ut til å være i en tilsvarende utviklingsfase som Bodø/Glimt var tidligere. I en kamp mot Rosenborg i starten av mai, stilte klubben med seks unge spillere utviklet i Rogaland. Dette indikerer et miljø med en tydelig filosofi, høy kompetanse og reelle muligheter for unge spillere. Disse spillerne er født rundt 2004-06, og har vært gjennom et utviklingsløp i regi av Viking akademiet. Det er et tegn på en klubb som er på vei inn i samme utviklingsfase som det Glimt var for noen år siden.

Og det handler om de samme tingene:

• En tydelig filosofi

• Høy kvalitet i treningsprosessen

• Tett 1-til-1-oppfølging

• Kamptilbud på riktig nivå som også skjer gjennom gode utlån til andre klubber underveis i utviklingsløpet

• Hjelp til å håndtere overgangen fra akademi til seniorfotball

• Gradvis integrering på A-laget

• Trenere som faktisk tør å bruke unge spillere

For det er akkurat her norsk fotball har mye å gå på. Ikke i utviklingen av 14-åringer. Men i overgangen til voksenfotball.

Altfor mange akademier er gode på øvelser og dårlige på overgangskompetanse. Det holder ikke å ha gode treninger dersom spilleren aldri får:

• kjenne tempoet på seniornivå

• feile uten å bli vraket

• lære rollen sin i et voksent prestasjonsmiljø

• oppleve tillit over tid

• ha en klar utviklingsplan – som også innebærer utlån til andre klubber, der du får erfaring med seniorfotball.

For utvikling handler ikke bare om belastning. Det handler om trygghet. De beste utviklingsmiljøene i verden har én ting til felles:

Spilleren tør å feile. Han vet at én dårlig kamp ikke ødelegger alt. Han vet at treneren fortsatt tror på ham. Det er da spillere vokser.

Trøndelag produserte også fire VM-spillere. Men historien er helt annerledes. Alexander Sørloth gikk gradene i RBK-akademiet – men måtte til Bodø/Glimt for å slå gjennom.

Sander Tangvik gikk gjennom RBK-systemet før veien gikk videre mot større oppgaver og landslaget.

Torbjørn Heggem måtte via Ranheim, Sandnes Ulf, Brommapojkarna og West Bromwich før han til slutt havnet i Bologna.

Sondre Langås gikk fra Namsos til Ranheim, via utlån til Stjørdals-Blink, tilbake til Ranheim, videre til Viking, Derby – og til VM-troppen.

Langås var aldri på kretslag. I dag er han VM-spiller. Det sier egentlig alt om hvor vanskelig talentutvikling er å forutsi.

Henrik Falchener i Viking, var ikke god nok for ungdomslagene i Strømsgodset. For få år siden spilte han i 2. divisjon. For tre år siden spilte han i OBOS-liga laget Egersund. Nå skal han til USA, Canada og Mexico, som norsk landslagsspiller.

Dette er også et bevis på hva som skjer når spillere nekter å gi opp egen utvikling. Og kanskje er det nettopp her norsk fotball fortsatt tenker for smalt. For vi leter hele tiden etter én perfekt vei.

Én modell. Én utviklingsstige. Men sannheten er at det finnes mange veier til toppen. Noen starter tidlig i topp akademier. Noen spiller hele ungdomsfotballen i moderklubben. Noen blir det på ett toppet akademilag fra 13-åringer til 19 åringer. Andre kommer fra breddefotballen via 2. divisjon. Noen er landslagsspillere allerede som 15-åringer. Andre er fullstendig usynlige.

Derfor kommer også Norges VM-spillere fra Hammerfest, Volda, Sandnes, Rælingen, Halden, Ulsteinvik og Bryne.

For det finnes ingen fasit på hvordan man utvikler en VM-spiller. Men det finnes noen fellestrekk. Du spiller ikke VM uten et ekstremt driv. Du spiller ikke VM uten eierskap til egen utvikling. Du spiller ikke VM uten å tåle motgang, usikkerhet og perioder hvor ingen tror på deg.

Og du spiller heller ikke VM uten litt tilfeldigheter og flaks underveis.

Noen møter riktig trener til riktig tid. Noen havner i et miljø som passer dem perfekt. Noen får sjansen fordi klubben ikke har råd til å kjøpe spillere. Andre lykkes fordi én trener tør å si:

“Du starter neste kamp også. Vi har ryggen din.”

Til slutt handler det derfor ikke bare om akademier. Ikke bare om struktur. Ikke bare om filosofi. Det handler om mennesker. Om trenere som ser spilleren bak prestasjonen. Om miljøer som utvikler robusthet – ikke bare ferdigheter. Og om spillere som fortsetter når ingen lenger snakker om dem.

For veien til VM er aldri perfekt.

Men de som kommer frem, har nesten alltid én ting til felles: De har den riktige mentaliteten. For det må du ha, når vi vet at kun en spiller fra hvert årskull som blir født i Norge - blir A-landslagsspiller.

De sluttet aldri å tro at de kunne klare det. Det gjelder Martin Ødegaard også - som i tillegg er født i desember.