EVENSEN: UNNSKYLD!

Jeg skal innrømme noe. Jeg har vært blant dem som har stilt spørsmål. Ikke nødvendigvis fordi jeg har vært spesielt kritisk til kronprinsesse Mette-Marit, men fordi jeg, som så mange andre, har undret meg over stillheten. Over hvorfor hun ikke sa mer. Hvorfor hun ikke møtte pressen oftere. Hvorfor hun ikke svarte tydeligere da Epstein-saken dukket opp igjen i offentligheten. Hvorfor hun virket så tilbaketrukket i perioder hvor medietrykket var som sterkest.

Samtidig har sønnen hennes stått i sentrum for en av de største mediestormene kongehuset har opplevd i moderne tid. Kommentatorer har analysert, eksperter har konkludert og komikere har laget vitser. Vi andre har lest, diskutert og ment. Det er slik offentligheten fungerer.

Men noen ganger kommer livet og setter alt i perspektiv.

Da meldingen kom om at Mette-Marit nå står på venteliste for lungetransplantasjon, traff det meg hardere enn jeg hadde trodd. For plutselig så jeg ikke lenger en kronprinsesse. Jeg så et menneske. En kvinne som i årevis har levd med vissheten om at kroppen hennes gradvis svikter henne. En kvinne som har fått beskjeden ingen ønsker å få. Beskjeden om at sykdommen ikke går over. At den ikke kan trenes bort, tenkes bort eller håpes bort. Bare holdes i sjakk så lenge det lar seg gjøre.

Vi som sitter på utsiden aner egentlig ikke hva et slikt budskap gjør med et menneske. Hvordan det føles å legge seg om kvelden og vite at lungene blir dårligere. Hvordan det er å stå foran kameraer og mikrofoner når du samtidig vet at du kjemper en kamp de færreste rundt deg kjenner omfanget av. Hvordan det er å møte kritikk, spekulasjoner og fordømmelse mens frykten for framtiden ligger som en skygge over hver eneste dag.

Kanskje er det nettopp derfor jeg nå forstår mer enn jeg gjorde før. Kanskje forstår jeg hvorfor det ikke alltid kom svar. Hvorfor enkelte spørsmål ble møtt med stillhet. Hvorfor energien ikke alltid var der. For samtidig som nasjonen diskuterte gamle hendelser, overskrifter og påstander, levde hun med en helt annen virkelighet. En virkelighet hvor spørsmålet ikke handlet om omdømme, men om liv og død.

For det er der vi er nå.

En lungetransplantasjon er ikke et vanlig inngrep. Det er blant de mest omfattende operasjonene moderne medisin kan tilby. Den gjennomføres bare når alternativet er langt verre. Når kroppen ikke lenger klarer seg uten. Når håpet ligger i at et annet menneske blir donor. Det er brutale realiteter å ta inn over seg.

Derfor kjenner jeg også på en uro når jeg ser tilbake på hvor hard tonen har vært. Hvor raske mange av oss har vært til å trekke konklusjoner. Hvor skråsikre vi har vært på hva hun burde gjort og sagt. For bak alle titler, slottsmurer, gallamiddager og offisielle oppdrag finnes det en familie. Der finnes en ektemann som frykter å miste sin kone. Der finnes barn som frykter å miste sin mor. Der finnes mennesker som akkurat nå lever med en usikkerhet de fleste av oss bare kan forestille oss.

Og plutselig virker mye av det andre så lite viktig.

Om man er monarkist eller republikaner spiller ingen rolle. Om man liker kongehuset eller ikke spiller ingen rolle. Om man har vært enig eller uenig i valg som er gjort opp gjennom årene spiller ingen rolle. For når et menneske kjemper sitt livs kamp, finnes det øyeblikk hvor vi bør legge meninger til side og møte situasjonen med noe langt viktigere.

Medmenneskelighet.

Jeg tror faktisk mange av oss har grunn til å tenke oss om en ekstra gang. Jeg tror mange av oss, meg selv inkludert, har vært for raske til å dømme uten å kjenne hele bildet. For sannheten er at ingen av oss vet hvordan vi selv ville håndtert et slikt press. Ingen av oss vet hvordan vi ville reagert dersom vi samtidig måtte leve med frykten for ikke å få nok tid med dem vi elsker aller mest.

Derfor håper jeg at det norske folk nå gjør det vi er best på når livet virkelig blir alvor. At vi samler oss. At vi viser varme. At vi viser respekt. At vi lar spekulasjonene hvile og lar familien få den roen de trenger. For akkurat nå handler dette ikke om overskrifter, skandaler eller gamle historier. Det handler om livet. Og akkurat nå fortjener Mette-Marit all den støtten hun kan få.