EVENSEN: Norge–Brasil: Enten blir dette tidenes jubelkveld – eller et knust hjerte

Jeg tviler. Dette er ikke bare 90 minutter mot Brasil. Dette er en dag hvor et helt land går rundt med en klump i magen. Folk er nervøse. Folk er rastløse. Det hjelper ikke å slå plenen, ta seg et bad, eller en joggetur. Tankene slipper ikke. Kan dette virkelig skje? Kan lille Norge sende fotballens største nasjon hjem med bøyd nakke?

Svaret er ja. Det kan skje. Men du verden så vanskelig det blir.

Brasil er ikke bare et fotballag. Brasil er fotball. Fem VM-titler. En nasjonal stolthet som knapt tåler tanken på å tape. Sist Norge slo dem, hadde brasilianerne lite å spille for. Nå er situasjonen en helt annen. Nå spiller de for æren, for historien og for millioner av landsmenn som forventer seier. De må vinne. Gjør de ikke det, blir flyturen hjem lengre enn Atlanterhavet. Nettopp derfor ligger presset på de gulkledde. Ikke på oss. Norge har alt å vinne. Brasil har alt å tape.

Likevel er det én ting som har holdt meg våken. Hvordan i all verden skal Ståle Solbakken løse høyresiden? Patrick Berg er det heldigvis ingen diskusjon om. Jo forresten. Det er jo det. merkelig.Han eller Ausnes. Han var banens gigant sist. Han var motoren, hjernen og limet som holdt hele laget sammen. Han skal være på banen fra første spark. For meg er Patrick det soleklare valget. Ferdig snakket.

Men så begynner hodebryet. Alexander Sørloth på høyrekanten? Jeg har aldri helt kjøpt den løsningen. Sørloth er en kriger, en oksestut av en spiss som hører hjemme sentralt. Han er ikke en elegant kantspiller som kombinerer seg ut av trange rom. Sist kamp fikk vi se nettopp det. Han jobbet. Han slet. Men han så aldri ut som en naturlig kant.

Problemet er bare at Solbakken er tro mot systemet sitt. Han kommer neppe til å spille med to spisser. Derfor må noen ta den plassen. Men hvem? På den kanten kommer Brasil med Junior – kanskje verdens beste i rollen akkurat nå. En spiller som angriper som en virvelvind og forsvarer som om livet står på spill. Da trenger Norge en kant som både kan hjelpe backen og samtidig true den brasilianske forsvarslinjen.

NRKs eksperter lanserte Fredrik Aursnes. På kanten. Jeg skjønner tanken, men for meg lukter det frykt. Og frykt slår ikke Brasil. Skal Norge vinne, må vi tørre. Da peker tankene mine mot Oscar Bobb. Han har teknikken, kreativiteten og den frekkheten som kan få en brasilianer til å se dum ut. Kanskje er kompromisset Sørloth fra start for å krige, før Bobb kommer inn når kampen åpner seg. Det kan faktisk være nøkkelen.

Så har vi Erling Braut Haaland. Brasil kommer til å pakke ham inn som verdens dyreste julegave. To mann. Kanskje tre. De vet hva som skjer hvis han får én meter. Samtidig vil dette skape rom for både Sørloth(Bobb) og ikke minst Nusa. Her kan Patrick Berg tre baller inn i bakrommet eller ut på kantene. Nusa dribler tre og setter den i vinkelen.

Men det er nettopp derfor denne kampen kan bli Martin Ødegaards store forestilling. Ingen i den norske troppen er bedre til å utnytte rom enn kapteinen når han er i slag. Og akkurat nå ser han ut som en mann som nekter å la denne VM-drømmen dø. Han løper mer. Han jobber hardere. Han spiller med hjertet utenpå drakta. Slike spillere løfter lagkamerater. Slike spillere kan vippe jevne kamper.

Det er én ting til som bekymrer meg. Varmen. Brasilianerne er vokst opp med den. Kroppene deres kjenner hva 30–35 varmegrader gjør med en fotballkamp. Norske spillere? De fleste har levd fotballivene sine i Europa, gjennom høstregn, vinterkulde og kjølige vårkvelder. Det er en helt annen fysiologisk belastning.

I slike temperaturer handler kampen ikke bare om teknikk og taktikk. Den handler om å disponere kreftene, om å få i seg nok væske, riktig næring og de små energipåfyllene som gjør at hodet fortsatt fungerer når klokka passerer 70 minutter. Det er ikke nødvendigvis den beste fotballspilleren som avgjør da, men den som har mest igjen på tanken.

Derfor håper jeg det norske støtteapparatet har gjort hjemmeleksa. At ernæringsfysiologer, leger og fysiske trenere har planlagt hver eneste detalj. For dette kan bli en kamp som avgjøres av kroppen lenge før den avgjøres av føttene.

Til slutt handler dette om noe som ingen taktisk tavle kan forklare. Mot. Vilje. Nakne nerver. Hvem klarer å tenke klart når beina stivner(eller dovner bort) i varmen? Hvem tør å slå den pasningen alle andre er redde for? Hvem tør å gå i duellen som gjør vondt? Der avgjøres denne kampen. Ikke bare på taktikk, men på karakter.

Og så er det oss. Det norske folket. De røde tribunene. "Ro, ro, ro" mot samba og trommer på tribunen. Et lite land som nekter å bøye hodet for en fotballgigant. Jeg har en merkelig følelse. Hele verden kommer til å heie på Norge i kveld. Fordi alle elsker outsideren. Alle elsker historiene ingen trodde kunne skrives.

Hjertet mitt sier Norge. Hodet mitt sier Brasil.

For én gangs skyld håper jeg hodet tar fullstendig feil.