EVENSEN MENER: Når systemet svikter: Voldsalarm, besøksforbud – og drapet som ikke skulle skjedd

Drapet i Hønefoss ryster, men det overrasker ikke. En kvinne blir drept av sin ektemann på åpen gate, til tross for at hun hadde voldsalarm og at han var ilagt besøksforbud.

Ifølge opplysninger fra rettssaken hadde han i forkant både truet henne, spanet på henne og gitt henne en frist til å forlate byen. Risikoen var kjent. Likevel ble hun ikke beskyttet.

Dette er ikke bare en tragedie. Det er et varsko om et system som ikke er godt nok.

For bak enkeltsaken ligger et større mønster – ett vi kjenner igjen fra flere partnerdrap i Norge.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at rundt 3 prosent av befolkningen utsettes for fysisk vold hvert år. Det tilsvarer om lag 140 000 mennesker. En betydelig andel av dette skjer i nære relasjoner – der volden ofte er gjentakende, eskalerende og vanskelig å bryte ut av.

Samtidig vet vi at mørketallene er store. Mange anmelder aldri det de utsettes for.

Når volden får sitt mest alvorlige utfall, partnerdrap, blir mønsteret enda tydeligere. I 2024 ble ni kvinner drept av partner eller tidligere partner i Norge. Over tid ligger snittet på rundt åtte slike drap årlig, men variasjonene er store. Felles for mange av sakene er at de ikke kommer uten forvarsel. Tvert imot: de inngår ofte i en kjent historie med trusler, kontroll og tidligere vold.

Det gjør spørsmålet uunngåelig: Hvorfor stopper vi det ikke?

I dag er de mest brukte tiltakene i slike saker besøksforbud og mobil voldsalarm.

Begge har en viktig funksjon. Begge har også tydelige svakheter.

Et besøksforbud er i utgangspunktet en juridisk grense. Men det er ikke en fysisk barriere. Tall viser at det hvert år anmeldes tusenvis av brudd. I 2023 ble det registrert over 3500 brudd på besøksforbud i Norge. Samtidig finnes det ingen samlet nasjonal oversikt over hvor mange personer som til enhver tid har et slikt forbud.

Det betyr at vi vet hvor ofte reglene brytes – men ikke hvor stort systemet egentlig er.

Mobil voldsalarm er ment å gi rask hjelp i akutte situasjoner. Men den er i sin natur reaktiv. Den forutsetter at den voldsutsatte oppdager faren, rekker å reagere og trykker på alarmen. Deretter er man avhengig av at politiet rekker frem i tide.

I praksis betyr det at ansvaret for sikkerheten i stor grad ligger hos den som allerede er utsatt.

Det finnes heller ingen samlet statistikk som viser hvor mange som utsettes for vold mens de har både voldsalarm og besøksforbud. Dermed vet vi heller ikke hvor ofte tiltakene svikter i kombinasjon.

Det er et alvorlig kunnskapshull.

For mange som lever med voldstrusler, kan voldsalarm oppleves som en trygghet. Men det er også en trygghet med klare begrensninger.

Når angrep først skjer, skjer de ofte raskt. I slike situasjoner er tidsrommet for å reagere minimalt. Flere alvorlige voldssaker og drap de siste årene har vist nettopp dette: tiltakene var på plass – men de var ikke tilstrekkelige.

Det er ikke nødvendigvis fordi de er feil. Men fordi de kommer for sent, eller er for svake i møte med en målrettet gjerningsperson.

Et annet problem er manglende konsekvens ved brudd. Når besøksforbud brytes, er det i teorien alvorlig. I praksis varierer reaksjonene.

For en person som er fast bestemt på å oppsøke offeret, kan et besøksforbud fremstå som nettopp det kritikerne frykter: et papirvedtak.

Når vi samtidig vet at brudd er relativt utbredt, burde det utløse sterkere og raskere reaksjoner enn det ofte gjør i dag.

De siste årene har myndighetene forsøkt å rette opp noe av dette gjennom økt bruk av omvendt voldsalarm. I stedet for at offeret skal bære ansvaret, er det gjerningspersonen som pålegges elektronisk kontroll gjennom fotlenke. Politiet varsles automatisk dersom vedkommende bryter en fastsatt sikkerhetssone.

Etter lovendringer i 2024 har bruken økt betydelig.

Dette er et viktig prinsippskifte. Men terskelen er fortsatt høy. I mange saker kommer tiltaket først etter gjentatte brudd eller tydelig eskalering.

Spørsmålet er om vi fortsatt reagerer for sent.

I saker der det foreligger tidligere vold, trusler og kontrolladferd over tid, er risikoen godt kjent. Likevel brukes ikke alltid de sterkeste virkemidlene tidlig nok.

Det er lett å diskutere tiltak på papiret. Men virkeligheten avgjøres av kapasitet.

Et besøksforbud må følges opp. En voldsalarm må besvares. En risikovurdering må oppdateres. Alt dette krever tid og folk.

Mangel på ressurser i politiet gjør at oppfølgingen kan bli mindre tett enn den burde være. Responstiden kan bli lengre. Og saker som burde vært håndtert som høyrisiko, kan gli over i rutine.

Dette er ikke nødvendigvis et spørsmål om prioritering alene – men om bemanning.

Hvis vi mener alvor med å bekjempe vold i nære relasjoner, må politiet ha kapasitet til å gjøre mer enn å reagere. De må ha mulighet til å forebygge.

Det mest urovekkende ved mange partnerdrap er hvor forutsigbare de fremstår i ettertid.

Vi vet hva som øker risikoen: Vi snakker om tidligere voldsutøvelse, brudd på besøksforbud, trusler og kontroll samt sepearsjon etter brudd.

Dette er ikke ny kunnskap. Det er veldokumentert.

Likevel klarer vi ikke alltid å omsette denne kunnskapen til handling.

I Hønefoss-saken fremstår faresignalene som tydelige. Når slike signaler ikke utløser sterkere tiltak i tide, er det grunn til å stille spørsmål ved systemet – ikke bare enkelthendelser.

Noe av det mest problematiske er at vi fortsatt mangler gode, sammenhengende data.

Vi vet hvor mange som utsettes for vold hvert år. Vi vet hvor mange brudd på besøksforbud som anmeldes. Vi vet hvor mange partnerdrap som skjer.

Men vi vet ikke hvor mange som til enhver tid har voldsalarm, som har besøksforbud - og hvor ofte disse tiltakene svikter i praksis.

I et land som ellers er kjent for god statistikk og styring, er dette et paradoks.

Uten helhetlig kunnskap blir det vanskeligere å forbedre tiltakene – og lettere å undervurdere risiko.

Hvis Norge skal bli bedre til å forebygge vold i nære relasjoner, må vi tørre å gjøre mer enn å reagere i etterkant.

Det betyr at vi bør få en lavere terskel for bruk av omvendt voldsalarm i høyrisikosake, raskere og tydeligere reaksjoner ved brudd på besøksforbu, bedre nasjonal statistikk som viser hvordan tiltakene faktisk fungere - og ikke minst: flere politifolk til å følge opp sakene tett

For realiteten i dag er krevende: I mange tilfeller er det fortsatt den voldsutsatte som bærer byrden for sin egen sikkerhet.