EVENSEN MENER: Høyre i nye klær – men hvor ble virkelighetsforståelsen av?

Så langt er jeg skuffet. For Høyre har fått nye klær, men jeg er langt mer usikker på om innholdet er særlig nytt.

Når Eriksen Søreide argumenterer for å reversere kutt i drivstoffavgiftene fordi den ekstraordinære situasjonen skal være over, illustrerer det etter min mening et langt større problem enn noen kroner på literen. Krisen er nemlig ikke over for folk flest. Den har bare skiftet karakter.

Vi går inn i en tid hvor stadig flere nordmenn opplever at de får mindre igjen for pengene. Mat, strøm, renter, kommunale avgifter, forsikringer, håndverkertjenester og omtrent alt annet har blitt dyrere. Lønna kan ha økt på papiret, men det betyr lite dersom regningene øker like raskt – eller raskere.

Og for dem som bor utenfor de største byene, er bilen ikke et luksusprodukt. Den er arbeidsredskap.

Den frakter sykepleieren på jobb, ungene på trening, håndverkeren til kunden og bonden mellom arbeidsoppgavene. Den brukes av småbedrifter, transportører og mennesker som bor på steder hvor neste buss kanskje går om to timer – dersom det går en buss i det hele tatt.Da blir jeg lite imponert når staten bekymrer seg over noen milliarder kroner mindre i drivstoffavgifter. 4,5 milliarder kroner høres voldsomt ut når tallet står alene. Sett opp mot størrelsen på norsk økonomi, statsbudsjettet og Statens pensjonsfond utland er perspektivet et annet.

I 2025 ga nemlig Norge totalt 58,9 milliarder kroner i offisiell bistand, ifølge Norad. Det tilsvarte 1,03 prosent av Norges BNI. Ukraina var største enkeltmottaker med 11,7 milliarder kroner. Til sammenligning er hele statsbudsjettets utgifter i 2026 rundt 2.200 milliarder kroner.

Når staten advarer mot et provenytap på 4,5 milliarder kroner fordi bilistene skal få beholde mer av sine egne penger, er det verdt å sette tallet i perspektiv. Norge budsjetterer altså i 2026 med 56,6 milliarder kroner i bistand og hele 85 milliarder i militær og sivil støtte til Ukraina. I tillegg kommer EØS-midler og en rekke internasjonale forpliktelser.

Fire og en halv milliard er mye penger – men i norsk statsøkonomi er det langt fra et beløp som burde gjøre det umulig å gi vanlige mennesker lavere kostnader.»

Spørsmålet burde derfor ikke bare være hvor mye staten taper. Spørsmålet burde være hvor mye folk skal få beholde.

Norsk politikk har utviklet en merkelig forestilling om at staten alltid skal sikres først. Statskassen skal fylles. Avgiftene skal inn. Nye reguleringer skal finansieres. Og når staten får økte utgifter, sendes regningen videre. Men et samfunn kan faktisk spare seg til fant.

Dersom mennesker får stadig mindre disponibelt, faller forbruket. Når forbruket faller, rammes butikker, restauranter, håndverkere og andre småbedrifter. Investeringer utsettes. Arbeidsplasser forsvinner. Det er ikke nødvendigvis god samfunnsøkonomi at staten får inn maksimal avgift på hver liter diesel dersom konsekvensen er at resten av økonomien bremses.

Her savner jeg Høyre. Jeg savner partiet som skulle forstå hvordan pengene faktisk blir skapt før politikerne begynner å fordele dem.

Enda mer alvorlig er den nesten urokkelige troen på at Norge er økonomisk usårbart. Vi har oljen. Vi har gassen. Og vi har et enormt oljefond. Derfor oppfører vi oss tidvis som om festen kan fortsette for alltid.

Det kan den ikke.

Oljefondets størrelse er imponerende, men verdiene eksisterer i en verden som blir stadig mer uforutsigbar. Fondet er tungt investert internasjonalt. Stormaktsrivalisering, krig, handelskonflikter, sanksjoner, finansielle kriser og politiske beslutninger i Washington, Beijing og Brussel kan påvirke verdiene våre på måter Norge alene har liten kontroll over. Vi må slutte å betrakte fondet som en gigantisk sparegris som står trygt plassert i kjelleren på Norges Bank.

Pengene befinner seg i verdensøkonomien. Og verdensøkonomien er ikke fredet.

Derfor burde den politiske diskusjonen handle langt mer om hvordan Norge skal skape verdier de neste 30 årene enn hvordan vi kan hente ytterligere noen milliarder i avgifter neste år.

Her skiller jeg lag med mange av dem som kritiserer dagens politiske elite. Jeg mener ikke løsningen er å trekke Norge bort fra Europa. Tvert imot.

Jeg mener norsk medlemskap i EU etter hvert fremstår stadig mer naturlig.

Se på kartet. Sverige er medlem. Danmark er medlem. Finland er medlem. Våre nærmeste handelspartnere, venner og sikkerhetspolitiske allierte befinner seg i et Europa som nå må finne ut hvordan kontinentet skal håndtere en langt farligere verden.

Norge er heller ikke i nærheten av å være selvforsynt. Vi importerer mat, medisiner, teknologi, biler, maskiner, elektronikk, innsatsvarer og en lang rekke produkter et moderne samfunn er fullstendig avhengig av.

Forestillingen om det helt selvstendige Norge som kan stå alene mens stormaktene slåss om økonomisk og politisk innflytelse, er etter min mening en romantisk illusjon. Vi trenger allianser. Vi trenger NATO.

Og jeg mener vi trenger en plass rundt bordet i EU – ikke bare et abonnement på store deler av regelverket gjennom EØS.

Det betyr selvfølgelig ikke at enhver beslutning fra Brussel er klok. EU må kritiseres når unionen produserer unødvendig byråkrati, detaljstyring og reguleringer som rammer norsk næringsliv eller passer dårlig til norske forhold. Men da vil jeg heller være med og slåss om beslutningene enn å stå utenfor rommet når de tas.

Det finnes samtidig et annet problem som Høyre burde våge opp til.  Avstanden mellom den politiske klassen og resten av befolkningen er blitt for stor. Altfor mange norske toppolitikere har levd nesten hele sitt voksne arbeidsliv innenfor politikkens eget økosystem: ungdomsparti, rådgiver, stortingsgruppe, departement, statsråd og tilbake til Stortinget.

Det betyr ikke at de er dårlige mennesker eller dårlige politikere. Men det skaper et miljø hvor svært mange har omtrent de samme referansene, kjenner de samme menneskene og beveger seg i de samme kretsene.

Også historiene rundt det norske diplomatmiljøet, Mona Juul og Terje Rød-Larsen og deres kontakt med Jeffrey Epstein har vist hvor små og internasjonale enkelte av disse miljøene kan være. At Eriksen Søreide deltok i en privat sammenkomst hos Juul og Rød-Larsen, er i seg selv selvfølgelig ikke bevis på noe kritikkverdig fra hennes side. Det interessante er heller hva slike forbindelser forteller om hvor tett deler av den politiske, diplomatiske og internasjonale eliten lever.

Problemet oppstår dersom denne verdenen blir viktigere enn den verdenen velgerne lever i. For mannen som fyller diesel på Jevnaker, småbedriften i Hønefoss eller familien som ser at matbudsjettet har eksplodert, lever ikke livet sitt gjennom seminarer, departementer og internasjonale konferanser. De lever det på kontoutskriften. Enslige forsørgere, minstepensjonister: Kan noen fortelle meg hvordan de skal klare seg fremover?

Det er dette Ine Eriksen Søreide og Høyre nå må forstå. Norge står foran noen svært vanskelige år. Vi skal håndtere en aldrende befolkning, enorme offentlige utgifter, forsvarsløft, energiomstilling, mangel på arbeidskraft og et næringsliv som konkurrerer internasjonalt. Samtidig forandres verden rundt oss raskere enn på svært lenge. Da holder det ikke å administrere.

Jeg ønsker meg et Høyre som tør å spørre hvorfor staten skal bruke så mye penger. Et Høyre som prioriterer hardere. Som gjør det enklere å starte og drive bedrifter. Som forstår forskjellen mellom Oslo sentrum og distriktene. Som forsvarer europeisk samarbeid, men samtidig tør å utfordre Brussel når det er nødvendig. Og fremfor alt et Høyre som forstår at landets viktigste økonomiske reserve ikke er oljefondet.

For vi kan ikke avgiftsbelegge oss til velstand. Vi kan heller ikke regulere oss til den. Og selv et av verdens rikeste land kan, dersom vi bruker pengene feil og tar rikdommen for gitt, ende med å spare seg til fant.

Høyre har fått ny leder og nye klær. Nå venter jeg på politikken. Men hun skuffer meg, - og hun skuffer folket.