EVENSEN MENER: Har Norge egentlig blitt en fotballstormakt?

Og kanskje er det nettopp der forskjellen ligger.

I mange år har vi sett opp til de store fotballnasjonene. Brasil. Tyskland. Frankrike. Spania. England. Vi har håpet. Drømt. Jublet når vi slo dem en sjelden gang. Nå ser jeg et norsk landslag som går ut på banen og tenker at de kan slå hvem som helst.

Det er ikke uten grunn.

Vi er et land med bare 5,5 millioner innbyggere. Likevel har vi to spillere som tilhører den absolutte verdenseliten. Martin Ødegaard styrer spillet for Arsenal med en eleganse som får selv de mest bortskjemte engelske supporterne til å reise seg. Erling Braut Haaland scorer mål i et tempo som gjør at verden stadig leter etter nye superlativer. Rundt dem vokser det fram en generasjon som får norske fotballsupportere til å gni seg i øynene. Antonio Nusa. Oskar Bobb. Alexander Sørloth. Andreas Schjelderup. Spillere som ikke bare er gode nok til å spille i Europas største ligaer, men som kan avgjøre kamper der.

Ser vi på klubbfotballen hjemme, er utviklingen like tydelig. Eliteserien er bedre enn på mange år. Tempoet er høyere. Trenerne er dyktigere. Akademiene produserer spillere som selges til de største klubbene i Europa. Norske lag hevder seg stadig bedre internasjonalt. Fotballen i Norge er rett og slett blitt mer profesjonell, mer moderne og mer ambisiøs.

Men forklaringen på suksessen ligger ikke bare på fotballbanen.

Den ligger i hvem vi er.

Nordmenn trener. Vi trener hele året. Vi løper i skogen. Vi sykler til jobben. Vi går på ski. Vi fyller treningssentrene. Vi melder ungene inn i idrettslag før de nesten har lært seg å sykle. Idrett er ikke noe vi gjør. Idrett er en del av kulturen vår.

Bak dette står Norges Idrettsforbund, tusenvis av frivillige og et system som få land i verden kan måle seg med. Olympiatoppen har gjennom flere tiår utviklet kunnskap om trening, restitusjon, ernæring, idrettspsykologi og prestasjonsutvikling. Det er ingen tilfeldighet at Norge hevder seg i verdenstoppen i idrett etter idrett. Vi ser det i langrenn. Vi ser det i skiskyting. Vi ser det i friidrett. Vi ser det i golf. Vi ser det i sjakk. Og nå ser vi det i fotball.

Kampen mot Sverige var på mange måter et lite glimt inn i framtiden. Det handlet ikke bare om resultatet. Det handlet om måten Norge framsto på. Om lekenheten. Om tempoet. Om fysikken. Om gleden. Om spillere som våger å utfordre, som vil ha ballen, som tror på egne ferdigheter. Det handlet om et lag som så ut som de koste seg med å representere landet sitt.

Og midt i det hele står en landslagssjef som fortjener langt mer ros enn han ofte får. Ståle Solbakken har bygget en gruppe som virker trygg, offensiv og harmonisk. Han fremstår som klok, kunnskapsrik, jordnær og karismatisk på samme tid. Spillerne virker å elske å spille for ham, og det synes på banen.

Derfor våger jeg å si det mange kanskje tenker, men ikke tør å si høyt.  Jeg tror Norge kan gå langt i VM. Ikke bare til åttedelsfinalen. Ikke bare til kvartfinalen. Jeg tror faktisk Norge kan nå en semifinale.

Og skulle det skje, vil vi være vitne til noe helt spesielt. For fotball er ikke ishockey. Det er ikke en liten idrett med et begrenset antall nasjoner som kan vinne. Fotball er verdens største idrett. Milliarder av mennesker følger verdensmesterskapet. Konkurransen er brutal. Veien til toppen er nesten umenneskelig vanskelig.

Likevel vil jeg holde litt igjen på de største ordene.

For enkelte hevder allerede at en VM-kvartfinale vil være den største prestasjonen i norsk idrettshistorie. Der er jeg ikke helt ennå. Vi har opplevd Jakob Ingebrigtsen løpe inn i historiebøkene. Vi har sett Magnus Carlsen dominere en hel verden i mer enn et tiår. Vi har sett norske utøvere bli olympiske mestere og verdensmestere i idretter med enorm internasjonal konkurranse.

Men dersom Norge spiller om medaljer i et verdensmesterskap i fotball? Da er vi der. Da snakker vi om noe som vil kunne overgå alt norsk idrett tidligere har opplevd. For første gang på svært lenge føles det som om norsk fotball ikke bare har talentene. Ikke bare trenerne. Ikke bare infrastrukturen.

Vi har også troen. Og noen ganger er det akkurat der de største eventyrene begynner.