EVENSEN MENER:-Friheten er dyrbar. Det blir krig igjen men ikke slik du tror. VIDEO

Det er derfor frigjøringsdagen kanskje er viktigere nå enn på mange tiår.

For verden er igjen blitt urolig og usikker.

Krigen i Ukraina har knust forestillingen om at store landkriger i Europa hører historien til. Russland har vist hvor langt et regime er villig til å gå for makt og kontroll, samtidig som millioner av mennesker lever med frykt, ødeleggelse og tap. Samtidig ser vi en verden der gamle allianser vakler. Splittelsen i NATO, forårsaket av politiske strømninger i USA, har skapt en usikkerhet få trodde var mulig for bare få år siden. Sånn sett har Vladimir Putin allerede vuinnet krigen: han klarer å spiltte NATO.

At USA – selve bærebjelken i den vestlige forsvarsalliansen – skulle bli en kilde til uro internt i NATO, kun takket være Donald Trump, ville mange tidligere ha avfeid som utenkelig.

Samtidig står Midtøsten i brann. Konflikten mellom Israel og Palestina har utviklet seg til en farlig regional maktkamp hvor Iran spiller en stadig større rolle. Atomtrusselen ligger igjen som en mørk skygge over verden. Men er det egentlig atomtrusselen USA og Israel  vil til livs? Eller er det kontroll over det svarte gull: oljen?

I Asia vokser spenningen mellom Kina og Taiwan. Nord-Korea fortsetter sine militære markeringer og trusler mot Sør-Korea og Japan. Nakne maktdemonstrasjoner, rakettoppskytinger og cyberangrep er blitt en del av den globale hverdagen.

Og midt i dette står Norge.

Et lite land i nord som i mange år har levd med en grunnleggende trygghet. Kanskje så lenge at vi tok den for gitt. Nå merker folk at noe har endret seg.

Myndighetene snakker om beredskap, om forsvar, om matlagre, bomberom og mindre avhengighet av import fra utlandet. Det er nødvendig. Men mange opplever samtidig at det går for tregt. Norge er fortsatt svært avhengig av varer, teknologi og forsyninger utenfra. Vi har bygget et moderne samfunn hvor alt fungerer – så lenge verden rundt oss fungerer. Det er et eller annet med sendrektigheten i Ap-regjeringen, det går for sakte, blir for mye prat.

Det skaper uro.

Når folks realøkonomi svekkes, når matvarer blir dyrere, når renter og strømpriser presser familier hardere enn før, oppstår også politisk uro. Det er ikke tilfeldig. Historien viser oss nettopp dette: Utrygghet skaper frykt. Frykt skaper splittelse.

Og nettopp derfor må vi lære av det som skjedde før, under og etter andre verdenskrig.

For folk ønsker i bunn og grunn det samme i dag som i 1945: trygghet, mat på bordet, arbeid, et hjem og muligheten til å være sammen med dem de elsker.

Jeg tror ikke vi vil se store væpnede konflikter mellom nasjoner i Europa slik vi opplevde under andre verdenskrig. Russland har brukt enorme ressurser i Ukraina, og mange militære eksperter mener landet vil være sterkt svekket i lang tid fremover. Jeg tror Putin blir fornøyd med at han svekket NATO.

Kina ønsker Taiwan, men vet samtidig at en full krig kan knuse landets økonomi og eksport – selve motoren i kinesisk vekst. Det tror jeg ikke de ønsker.

Nord-Korea vet også at et større angrep mot Sør-Korea eller Japan vil kunne bli katastrofalt for regimet selv. Selv om de har mye våpen, 1,2 millioner soldater og en godt trent hær - samt atomvåpen. Trykker lederen på den røde knappen vet han følgende for sitt eget folk. Det blir katastrofalt. 

Altså: Stormaktene vet hvor høy prisen er blitt.

For sannheten er at moderne kriger sjelden har klare vinnere. USA vant ikke i Vietnam. Ikke i Irak. Sovjetunionen tapte i Afghanistan. Russland har kjørt seg fast i Ukraina. Historien viser at selv verdens sterkeste militærmakter ikke nødvendigvis vinner.

Men det betyr ikke at vi unngår konflikt.

Tvert imot.

Fremtidens kriger vil i stor grad foregå på andre arenaer. I verdensrommet, hvor satellitter kan slås ut. I datanettverk, hvor hacking og cyberangrep kan lamme strømnett, sykehus, banker og kommunikasjon. Gjennom sabotasje mot infrastruktur. Gjennom terrorhandlinger som skaper frykt og kaos.

Det er den moderne slagmarken.

Frigjøringsdagen minner oss om at frihet ikke er permanent. Demokrati er ikke noe som vedlikeholder seg selv. Fred er ikke en selvfølge.

Det krever ledere med klokskap. Det krever samarbeid mellom nasjoner. Og det krever at vanlige mennesker ikke lar frykten rive samfunnet i stykker.

For kanskje er den viktigste lærdommen fra 1945 nettopp dette: