ERIK MOHN ANMELDER: The Offspring og Dum Boys på Tons of rock

Fra første tone var energien på topp. Publikum svarte umiddelbart på klassikere som «Come Out and Play», «All I Want» og «Want You Bad», og allsangen satt løst nesten gjennom hele konserten. Bandet fremsto både samspilt og avslappet – med en spilleglede som smittet over på de mange tusen foran scenen.

Vokalist Dexter Holland hadde publikum i sin hule hånd, mens gitarist Noodles, med sin sedvanlige blanding av humor, selvironi og drivende gitarspill, sørget for at det aldri oppsto dødpunkter mellom låtene. The Offspring har aldri vært et band som gjør mer ut av sceneshowet enn nødvendig. Her handler det om låtene, tempoet og kontakten med publikum.

Det var da de største klassikerne kom på rekke og rad at konserten virkelig tok av. «Pretty Fly (for a White Guy)», «Why Don't You Get a Job?» og «The Kids Aren't Alright» skapte kveldens største jubel, mens avslutningen med «You're Gonna Go Far, Kid» og den udødelige «Self Esteem» sendte et euforisk publikum ut på festivalområdet med brede smil om munnen.

Lydbildet var riktignok tidvis litt ujevnt, og de nyere låtene skapte ikke helt den samme entusiasmen som de gamle publikumsfavorittene. Men det betydde lite når bandet kunne hente fram den ene klassikeren etter den andre.

The Offspring forsøkte ikke å fornye rockehistorien denne kvelden – og det var heller aldri poenget. De gjorde noe langt klokere. De leverte rundt 80 minutter med kompromissløs, fengende og melodisterk punkrock, slik bare de kan. På en festival dominert av tung metal minnet de publikum om at tre akkorder, enorme refrenger og en imponerende rekke udødelige hits fortsatt er en oppskrift som fungerer til perfeksjon.

Det var kanskje ikke festivalens mest spektakulære konsert. Men det var utvilsomt en av de morsomste.

Allerede før konsertstart var området foran scenen tettpakket av forventningsfulle fans. Da bandet gikk i gang, kom responsen umiddelbart. Konserten utviklet seg raskt til en feiring av et av Norges mest innflytelsesrike rockeband, der nostalgi, allsang og spilleglede gikk hånd i hånd. Klassikerne sto nærmest i kø, og låter som «Splitter pine», «Englefjes» og «Metallic hvit» ble møtt med et publikumsbrøl som til tider overdøvet bandet.

Frontfigur Prepple Houmb fremsto avslappet, trygg og karismatisk. Stemmen bærer naturlig nok preg av et langt liv på scenen, men formidlingen og tilstedeværelsen gjorde at det aldri ble et problem. Tvert imot ga det konserten en troverdighet og varme som passet materialet godt.

Musikalsk var DumDum Boys bunnsolide. Bandet spilte presist uten å miste den råheten som alltid har vært en del av uttrykket. Låtene fikk puste, samtidig som driv og energi ble ivaretatt gjennom hele settet. Publikum var først og fremst kommet for sangene de har levd med gjennom flere tiår, og hver gang et velkjent gitarriff eller en ikonisk tekstlinje dukket opp, steg stemningen enda et hakk.

Det eneste som trakk noe ned, var at intensiteten falt litt mellom de største publikumsfavorittene. Men med en låtkatalog av dette kaliberet skulle det mye til før interessen dalte.

På en festival dominert av internasjonale navn og tunge metalband ble DumDum Boys en kraftfull påminnelse om hvor sterk den norske rockearven er. De forsøkte ikke å finne opp hjulet på nytt. I stedet leverte de en varm, energisk og samlende konsertopplevelse som fikk tusenvis av mennesker til å synge med i kor.

DumDum Boys beviste at de fortsatt er et av Norges mest folkekjære rockeband, og konserten ble med rette en av de største norske publikumsfavorittene under årets Tons of Rock.