Elsa er 105, Einar er 101. Når besøkshunden Balder kommer, våkner minnene. VIDEO

Elsa Sotheim(105) og Einar Bolstad sammen med besøkshunden Balder og resten av gjengen som hygger seg på Gleden på Austjord. Foto: Lasse Olsrud Evensen

avLasse Olsrud Evensen

Til sammen har Elsa Sotlien og Einar Bolstad levd i 206 år. De har opplevd gleder, tap og en verden i enorm forandring. Men når besøkshunden Balder kommer inn i rommet på Austjord, er det som om alderen mister betydning. Da handler alt om en varm hundekropp, en logrende hale – og minner som plutselig vender tilbake.

Balder beveger seg rolig mellom stolene. Han er bare to og et halvt år gammel, men ser ut til å forstå at dette ikke er et sted for hastverk.Her må han vente. La seg klappe. Søke blikk. Kanskje legge hodet forsiktig mot et kne.Rundt ham sitter mennesker som har levd lange liv. Svært lange liv.

Elsa Sotlien fra Hønefoss er 105 år. Einar Bolstad fra Helgesbråten er 101. To av landets aller eldste mennesker er samlet på Austjord denne dagen.Når Balder kommer på besøk, skjer det noe i rommet. Ansiktene åpner seg. Samtalene begynner. Gamle minner hentes fram.

For et øyeblikk er det ikke årene som teller. Det er nærheten.

– Jeg har vel levd et godt liv

Elsa Sotlien sitter rolig og følger med. Hun hører ikke like godt som før, men svarene kommer raskt når spørsmålene når fram.

-Hva er hemmeligheten bak å bli 105 år?

– Det vet jeg ikke, svarer hun.

Så tenker hun seg litt om.

– Jeg har vel levd et godt liv. Det enkle svaret rommer mer enn hundre år med liv.

Elsa ble født i Sverige og kom til Norge da hun var seks år gammel. Faren var glassmaler, og familien flyttet først til Høvik Verk og senere til Hadeland Glassverk. På Hadeland møtte hun også mannen sin. Han arbeidet som telegrafist i NSB.

Nå er han borte. Det samme er søsknene hennes. Elsa er den siste som er igjen.

– Vi har alltid holdt sammen, sier hun stille. Når hun blir spurt om det er trist å ha mistet dem, kommer svaret uten omsvøp.

– Det er trist at de er borte. Så er det rart å bli alene igjen. Ordene blir hengende i rommet.

For hvordan er det egentlig å leve så lenge at menneskene som fulgte deg gjennom livet, én etter én forsvinner? Elsa har bodd i helse- og omsorgstjenestene i rundt 19 år og på Austjord siden 2017. Her har hun mennesker rundt seg. Hun blir sett og tatt vare på.

– Her er jeg, og det er godt, sier hun.

Balder gir av seg selv. Laila Rolfsen får en skikkelig kos - midt på munnen. Foto: Lasse Olsrud evensen

Balder var litt stor

Så kommer Balder nærmere. Den store hunden vekker både interesse og en liten dose respekt hos 105-åringen.

– Han var litt for stor for meg, sier Elsa og smiler. Det kommer en forsiktig latter rundt bordet. Hun har levd gjennom mer enn et århundre. Likevel kan en ivrig hund på to og et halvt år bli litt voldsom.

Akkurat det er også en del av kvaliteten i besøkshundtjenesten. Hundene skal ikke bare være vennlige. De må kunne lese mennesker, roe seg ned og tilpasse seg ulike situasjoner. Eieren må gjøre det samme.

– Vi kunne blitt gode venner

På den andre siden av rommet sitter Einar Bolstad. Han er 101 år og bor fortsatt i huset faren hans en gang kjøpte. Det er et stort, gammelt hus i to etasjer. Datteren bor i den ene delen, men er ofte bortreist. Da blir Einar alene. På Austjord møter han andre mennesker. Her er det aktivitet, samtaler og fellesskap.

Og denne dagen er Balder kommet på besøk. For Einar er møtet med hunden også et møte med barndommen.

– Det er veldig hyggelig. Jeg er vant til hunder fra jeg var liten. Vi hadde nesten alltid hund hjemme, forteller han. Han studerer Balder nøye. Sammenligner ham med hundene han selv har hatt, blant annet engelsk setter. Balder er større enn flere av dem, men Einar liker det han ser.

– Det er et flott stykke dyr, sier han. Han beskriver Balder som svært fortrolig og trygg.Når han blir spurt om Balder kan komme bort igjen, er svaret klart:

– Vi kunne nok blitt gode venner, vet du. Det er vanskelig å ikke bli berørt av øyeblikket.

Mellom dem ligger nesten hundre års aldersforskjell. Likevel finner en 101 år gammel mann og en ung hund hverandre gjennom noe som ikke behøver forklaring. Trygghet. Berøring. Gjenkjennelse.

Fant igjen en venn fra barndommen

Einar forteller også om en kvinne han har møtt igjen på bussen til Austjord. De lekte sammen da de var fem–seks år gamle. Nå, nærmere hundre år senere, kjører de den samme bussen og snakker om tiden som har gått.

– Vi mimrer om mangt, sier han. Begge er forbauset over hvor mye de husker. Kanskje er det nettopp dette besøkshundene gjør. De åpner dører som ellers kan bli stående lukket.

En hånd som stryker over en hunderygg, kan hente fram minner om en hund fra barndommen. En lukt, en bevegelse eller en varm kropp mot beinet kan føre et menneske tilbake til et hjem, en familie eller et øyeblikk som ligger mange tiår bakover i tid.

Balder - med den våte snuta og de snille øynene. Foto: Lasse Olsrud evensen

Resultatene overgår alle forventninger

Besøkshundtjenesten i Ringerike kommunes helse- og omsorgstjenester ble utviklet høsten 2025 av frivilligkoordinator helse Lillan Tangen Bratsberg og den frivillige hundetreneren Terje Johansen.

Bakgrunnen var en stadig større etterspørsel fra ledere i helse- og omsorgstjenestene. De ønsket aktiviteter som kunne gi brukerne mer glede, sosial kontakt og meningsfulle opplevelser. Responsen har vært sterkere enn initiativtakerne hadde forestilt seg.

– Det fungerer over all forventning, sier Lillan Tangen Bratsberg. Hun forteller at hundene skaper varme, engasjement og aktivitet.

– Folk prater mer. De blir aktivisert, og det oppstår veldig mange effekter som jeg ikke hadde tenkt over på forhånd. De ti aktive besøkshundene besøker i dag elleve avdelinger i bofellesskap, institusjoner og aktivitetstilbud. Besøkene skjer hver uke eller annenhver uke. Ifølge Bratsberg gir hundene glede til nærmere hundre mennesker hver uke.

Rita Gains og Balder møter kameratene på Austjord. Foto: Lasse Olsrud Evensen

Ikke bare å ta med en hund

Men en hyggelig familiehund blir ikke automatisk en god besøkshund.Alle hunder som skal inn i tjenesten, må gjennom en grundig egnethetsvurdering hos hundetrener Terje Johansen. Helse, temperament og adferd blir vurdert. Vanligvis må en hund gjennom tre eller fire vurderinger før den blir godkjent.

– Det er ikke bare å sette en hund inn i denne jobben, understreker Johansen. Hunden må blant annet kunne sitte, ligge og tåle forskjellige mennesker og situasjoner. Like viktig er mennesket i den andre enden av båndet.

– Det er eieren som står bak, bruker tiden sin og trener. Det må vi ikke glemme.

Rita Gains er den frivillige som kommer med Balder. Selve besøket er bare en liten del av arbeidet. Mellom besøkene må hun trene, følge opp og sørge for at Balder beholder roen og tryggheten som kreves. Johansen beskriver Balder som ekstremt flink.

Når en hund gjør rommet varmere

Besøkshundtjenesten handler om rutiner, sikkerhet og kvalitetssikring.Men inne i rommet på Austjord er resultatet langt mindre teknisk. Der handler det om en hånd som søker ned mot en myk pels. Om latter rundt et bord. Om mennesker som begynner å snakke om hunder de en gang hadde, steder de har bodd og personer de har mistet.

Det handler om Elsa, 105 år, som sier at hun har levd et godt liv, men at det er rart å være den siste igjen.

Det handler om Einar, 101 år, som fortsatt bor hjemme og som finner tilbake til både barndommens hunder og en venninne han lekte med for nærmere hundre år siden.

Og det handler om Balder, som ikke kjenner alderen deres. Han kjenner bare menneskene. Når han kommer inn i rommet, våkner minnene. Ansiktene blir lysere. Ensomheten skyves litt til side. En logrende hale kan ikke gjøre noen unge igjen.

Men den kan gjøre dagen varmere.