Werner Jacobsen: Fra en liten drøm til 30 år med Sentrumkirken

Det var mange som hadde møtt frem da Sentrumkirken feiret sine første 30 år. Jubileet ble en anledning til å se tilbake, men også til å løfte blikket fremover. På scenen sto Werner Jacobsen, en av initiativtakerne og kirkens første pastor. Han fortalte om en tid da Sentrumkirken ennå bare var en idé – en drøm som etter hvert fikk form. Med seg på laget hadde han blant andre Tore Jacobsen, Arnbjørn Moløkken, Anne-Gro Bekkevold, Elisabeth Aurdal, Gunnar Øvereng, Trond Buanes og Jan-Ivar Dyrås.

Werner og kona Trude kom tilbake til Norge i 1993, rundt tre år før Sentrumkirken ble etablert. Werner hadde med seg erfaringer fra blant annet bibelskole og en tro som hadde fått stor betydning for ham. Likevel hadde han ingen planer om å bli pastor. Han hadde sett hva pastorrollen innebar, og visste at det fulgte både ansvar og forventninger med oppgaven. Men etter hvert skulle livet ta en annen retning.

Sammen med Trude og flere andre startet han en prosess som skulle bli viktig for det som senere ble Sentrumkirken. De arrangerte det de kalte «drømmedager», der barn, unge og voksne kom sammen for å snakke om hvordan en ny kirke kunne se ut.

– Vi kalte oss Familieforum. Barn, unge og voksne skulle være med. Vi begynte å drømme om en ny kirke, fortalte Werner.

Det handlet ikke bare om å starte enda en menighet. De ønsket å skape noe som kunne favne bredt og være en del av byen. I denne prosessen fikk enkelte bibelvers en spesiell betydning – ordene om at Gud gjør noe nytt, om å legge vei i ødemarken og om den åpne døren som ingen kan lukke.

Etter hvert opplevde gruppen at retningen ble tydeligere. De brukte ordet «mandat» om oppgaven de sto foran: å nå mennesker i byen gjennom blant annet arbeid for barn og ungdom, og gjennom kultur. Også navnet ble viktig. Sentrumkirken skulle ikke bare være navnet på en bygning eller en menighet. Tanken var at kirken skulle være midt i byen og samtidig en del av det norske kristne landskapet.

Det ble bedt for steder og områder der man ønsket å være til stede, og drømmen begynte gradvis å ta form. Werner beskrev seg selv som «den enkle gutten fra Jevnaker», men han hadde fått være med på noe som ble langt større enn det noen av dem kunne forestille seg i begynnelsen.

– Jeg har fått være en del av noe større. Jeg kan se tilbake og kjenne igjen noe av det Herren gjorde, sa han.

Samtidig understreket han at Sentrumkirken aldri har vært et prosjekt skapt av én person.

– Det er veldig mange av dere.

Noen har stått på scenen, mens andre har arbeidet i kulissene. Noen var med helt fra starten, og andre har kommet til underveis. Alle har på ulike måter satt sitt preg på de 30 årene. Det er dette store fellesskapet som har ført kirken fra de første drømmene og frem til dagens menighet.

Mot slutten av talen vendte Werner tilbake til det som har vært viktig for ham gjennom alle disse årene: troen på Jesus og ønsket om å se mennesker finne sin plass i fellesskapet. Han la ikke skjul på at livet kan være krevende, både for enkeltmennesker og for en menighet.

– Livet er tøft på alle plan, også i Guds rike. Men det finnes en farbar vei, og det finnes en gjennombruddskraft i det.

For Werner handler veien videre om å holde fast ved troen og la den være bærebjelken i arbeidet. Jubileet ble dermed både en feiring av det som har vært, og en påminnelse om at historien fortsetter.

For 30 år siden var Sentrumkirken først og fremst en drøm hos en liten gruppe mennesker. I dag er den et etablert kirkefellesskap som har vært en del av Hønefoss gjennom tre tiår. Werner Jacobsen har stått sentralt i denne historien, først som initiativtaker og senere som kirkens første pastor. I jubileumstalen var han likevel mest opptatt av å løfte frem alle som har bidratt på veien.

Talen ble avsluttet med sangen «Jesus Loves Me», før jubileumsfeiringen fortsatte. Det ble en naturlig avslutning på fortellingen om en 30 år lang reise – fra en liten gruppe mennesker med en drøm til et etablert kirkefellesskap midt i Hønefoss.