VIDEO: Der veien aldri tar slutt: Rolf Lie er bussbransjens Askeladd og alltid på vei

Historien om Rolf Lie begynner et helt annet sted enn bak et bussratt. Han var bonde, det var planen. Et liv nært jorda, årstidene, det forutsigbare. Men så dukket bussen opp, nesten som en tilfeldighet.

– Jeg begynte å kjøre buss ved siden av studier. Og dermed var det gjort, sier han, som om det var den mest naturlige vendingen i verden.

Slik ble det. Det ene tok det andre, og plutselig var det ikke åkeren, men veien som ble hverdagen. Nå, 36 år senere, er han fortsatt der – bak rattet, midt i det han selv har bygget opp.

I to tiår var han også et fast holdepunkt for reisende mellom Hønefoss og Gardermoen. Flybussen hans gikk jevnt og trutt, en livsnerve for mange som skulle rekke et fly eller komme hjem igjen. Men til slutt gikk det ikke lenger.

– Manglende støtte fra fylket gjorde det ulønnsomt. Det var ikke mulig å fortsette, sier Rolf.

Likevel lever flybussen videre i folks bevissthet.

– Jeg fikk faktisk en forespørsel i dag om når flybussen går fra Lunner. Mange utenfor distriktet har ikke fått med seg at ruta er innstilt.

Han trekker litt på skuldrene, ikke bitter, mer konstaterende.

– Og mange tror at fordi vi måtte legge ned flybussen, så sluttet vi med busser. Men det er ikke sant.

For Askeladden bussreiser lever – og ruller – videre. På tunet står én buss, men det er bare et øyeblikksbilde. De andre er ute, i bevegelse, akkurat slik de skal være. Og snart blir de enda flere.

– Vi har fem busser nå, og den sjette er på gang, sier han. I uka var Rolf på lastebilmessa i Oslo. Der så han den for første gang: 55 seteren, kliss ny. Den ble klargjort. Buss er lidenskapen. Han gleder seg som en liten unge til doningen ruller inn på plassen for bondegården på Norderhov. 

Det er en bransje som krever sitt. Marginene er små, konkurransen hard, og hverdagen sjelden forutsigbar. Men Rolf har funnet sin måte å få det til å gå rundt på.

– Det er tøft, ja. Men jeg er en kreativ sjel. Man må finne løsninger hele tiden.

Og det gjør han. I dag er virksomheten hans like mye et reiseselskap som et bussfirma. Han leier ut busser til grupper over hele Østlandet, samtidig som han selv setter opp turer – planlegger, tilrettelegger og ofte også kjører selv.

Denne sommeren går turene langt. Til Kroatia, til Danmark og Tyskland, til værharde Færøyene. Og nærmere hjemme: til Rondane og Flåm.

– Jeg jobber kontinuerlig med nye turer. Det stopper egentlig aldri opp, sier han.

Det er ikke bare en jobb. Det er en livsrytme. Det er en livsstil.

Vi spør om fremtiden, om elektriske busser og det grønne skiftet som skyller over transportbransjen. Rolf ler, kort og varmt.

– Ikke i min tid. Det kommer aldri en elbuss i på plassen her. Og så ler vi litt - og spøker med at han kommer til å kjøre buss til han blir 125 år. Nå er han 72.

Det er sagt med et glimt i øyet, men også med erfaringens tyngde. Han vet hva som fungerer, og hva som krever mer enn gode intensjoner.

Bak oss står bussen og venter. Snart skal den ut på veien, slik de alltid gjør. Nå til Sverige. Og Rolf Lie? Han blir ikke stående lenge.

For noen mennesker er ikke veien bare noe man bruker. Den er noe man tilhører.