Hvem er egentlig Roar Olsen – mannen «alle» i Hønefoss kjenner?

Turen begynner i Hønefoss kirke. Det er kanskje ikke tilfeldig. Roar Olsen har et nært forhold til kirken, både til bygningen og til fellesskapet som finnes innenfor veggene.

– Jeg jobber her som kirketjener og har sittet i menighetsrådet i to perioder. Jeg var også så heldig å få være med i styringsgruppen da den nye kirken skulle bygges etter brannen. Derfor er jeg litt stolt av denne kirken. Den er litt «meg», sier han.

Stemmen hans fyller det store kirkerommet. Akustikken er slående, og Roar stanser et øyeblikk for å lytte til etterklangen.

– Det er en utrolig flott lyd her inne. Her kan man oppleve alt fra symfoniorkester og mindre kvartetter til presten som forteller og formidler.

Vi forlater kirken og går mot sentrum. Allerede etter noen få meter skjer det som nærmest måtte skje.

– Hei, Roar!

En forbipasserende hilser. Roar hilser tilbake. Slik fortsetter det gjennom store deler av turen.

Det er vanskelig å gå gjennom Hønefoss sammen med Roar Olsen uten å få følelsen av at han kjenner halve byen – og at den andre halvparten kjenner ham.

– Det har bare blitt sånn gjennom årene. Jeg har vist ansiktet mitt både her og der og gjort forskjellige ting. Jeg tror faktisk at jeg har gjort mye positivt som folk husker, og det er jeg veldig glad for, sier han.

Roar snakker norsk, men innimellom dukker den danske tonen opp. Han begynte på skole i Danmark i 1975, vendte en kort periode tilbake til Norge, men kjærligheten førte ham sørover igjen i 1977. Der ble han værende fram til 1986.

– Jeg har to barn, svigerbarn og fire barnebarn i Danmark. Jeg føler meg helt norsk, men jeg har dansk pass, forteller han.

Livet har ført ham langt utenfor Hønefoss. Han har bodd i Hellas, reist langs norskekysten med MS Trollfjord og besøkt både Longyearbyen og Ny-Ålesund. Snart venter et nytt eventyr.

– Jeg skal være med som reiseleder for en gruppe som skal på fotosafari i Sør-Afrika. Vi skal til Johannesburg og videre til en lodge. Der skal vi bo i ti dager og skyte dyr – med kamera. Det blir en fantastisk opplevelse. Og ikke minst blir det flere reportasjer med "Olsen på tur" på e-nytt24.no

På vei over et trafikkert gatekryss nærmer vi oss Søndre torv. Roar har stått på scenen her utallige ganger. Han trives med mikrofonen i hånden og et stort publikum foran seg, men slik var det ikke alltid.

– Da vi hadde 25-årsjubileum fra folkeskolen, møtte jeg en av de gamle lærerne mine. De andre hadde fortalt hva jeg drev med, og læreren ble overrasket. Han husket meg som så stille og rolig at han trodde jeg kom til å bli bibliotekar, ler Roar.

I stedet ble det radio, arrangementer og store folkemengder.

– Jeg koser meg når jeg står på scenen. Jeg liker å skape glede og bygge opp stemningen. Når publikum er helt med og alt er på topp, kan jeg slippe taket og si: «Takk for i dag.»

En av opplevelsene han husker best, er en innsamlingsaksjon for Olympic Aid under OL-perioden.

– Jeg fikk ideen en torsdag. Mandagen etter hadde vi samlet en rekke artister på torget, og Johann Olav Koss ble fløyet inn med helikopter fra Lillehammer. Vi samlet inn 325.000 kroner. Det var så mye folk på torget at de sto som sild i tønne. Det var en fantastisk opplevelse.

Roar beskriver seg selv som selvkritisk. Når et arrangement er over, tillater han seg å være fornøyd – men bare en liten stund.

– Har jeg gjort en god jobb, kan jeg klappe meg selv på skulderen og si: «Roar, dette gikk veldig bra.» Deretter må jeg se på hva jeg kunne ha gjort enda bedre.

Engasjementet har også ført ham inn i politikken. Roar representerer Arbeiderpartiet i Ringerike kommunestyre.

– Den politiske interessen kom da jeg nærmet meg 65 år. Jeg begynte å tenke på hva jeg skulle gjøre når jeg ble pensjonist. Da la jeg en løype for årene framover.

Pensjonisttilværelsen ble alt annet enn stille. Roar sitter i flere foreninger og stiftelser, arbeider med arrangementer og har fortsatt en travel kalender.

– I kommunestyret opplever jeg at vi har kommet inn i en tankegang hvor vi forsøker å finne det som er best for Ringerike. Partiene har naturligvis forskjellige meninger, men dialogen er god.

På Søndre torv ligger blomster og hilsener til minne om kong Harald. Stemningen endrer seg. Roar blir alvorlig når han forteller om besøket på Slottsplassen noen dager tidligere.

– Det har vært en tung tid. Jeg var der sammen med min kjære, og vi møtte mennesker i alle aldre. Jeg ble spesielt imponert over hvor mange unge som hadde møtt fram. Alle kom med blomster og sine egne tanker. Selv om det var svært mange mennesker der, var det nesten helt stille. Jeg gikk med klump i halsen.

Roar møtte selv kong Harald da han arbeidet som salgs- og markedssjef ved Hadeland Glassverk. Under en reiselivsmesse skulle kongen stanse ved glassverkets stand.

– Jeg sto klar med mikrofonen og ønsket Hans Majestet velkommen. Jeg fortalte om glassblåserne og arbeidet de gjorde. Kongen skulle egentlig bare stanse i halvannet minutt, men jeg tror vi holdt på i fire eller fem minutter.

Før kongen gikk videre, overrakte Roar ham et glass.

– Jeg sa at han kunne ta det med hjem og ta en liten «Alt for Norge»-skål om kvelden. Han takket og begynte å gå. Da måtte jeg rope ham tilbake. Jeg sa: «Du må jo ha med ett hjem til kona også.» Det sier man kanskje ikke om dronningen, men kongen snudde, kom tilbake og tok med seg et glass til henne også, forteller Roar og smiler.

Vi går videre over torget. Roar vil vise oss en kafé som drives av en familie han har kjent gjennom flere år. Familien bodde lenge i kirkeasyl, men har siden blitt en del av lokalsamfunnet og etablert sin egen virksomhet.

For Roar henger omsorgen for andre tett sammen med den kristne troen.

– Jeg har en barnetro som jeg har tatt med meg gjennom livet. Den har blitt mer betydningsfull for meg med årene. Det kristne budskapet gir gode verdier å leve etter, men jeg setter også stor pris på fellesskapet i kirken.

Han mener terskelen for å gå inn i kirken fremdeles kan være for høy for enkelte.

– Det synes jeg er trist. I kirken kan du få mange gode opplevelser og et sosialt fellesskap hvor alle er like.

Kanskje er dette også noe av forklaringen på hvorfor Roar hilser på så mange.

– Jeg er glad i mennesker. Jeg tror alle mennesker har noe godt i seg. Derfor går jeg rundt i gatene og sier hei til nesten alle. Det handler om å bli sett – og om selv å se andre.

Som for å understreke poenget kommer det enda en hilsen fra en forbipasserende.

– Hei på deg!

Roar svarer umiddelbart.

– Jeg har blitt kjent med mange fordi jeg møter mennesker og snakker med dem. Jeg gratulerer også folk på Facebook når de har bursdag. Møter jeg dem senere på torget, husker jeg ofte at de har dagen sin og kan gratulere dem en gang til.

Roar omtaler seg selv som «69 år ung». Alderen merkes litt i kroppen, men ikke nødvendigvis i hodet.

– Jeg er ung til sinns. Det begynner riktignok å komme noen små skavanker. Jeg har blant annet et kne som kanskje må opereres snart.

Døden bruker han lite tid på å bekymre seg for.

– Den dagen den kommer, så kommer den. Det er nok trist for dem som er igjen – det må jeg i hvert fall håpe. Vi har en inngang og en utgang. Det viktigste er det vi gjør mellom disse to. Jeg håper jeg har gjort en grei jobb når det en dag blir min tur.

Framover vil han først og fremst bruke tid på familien. Etter at et nytt barnebarn nylig kom til verden, teller den store familien rundt 18 personer når alle samles på hytta på Sørlandet.

– Vi er en veldig sammensveiset familie, selv om det er forskjellige mødre og fedre inne i bildet. Det er en stor glede å være sammen.

Men Roar Olsen har ingen planer om å sette seg stille ned.

– Det å glede andre mennesker er en av livsfilosofiene mine. Når jeg gleder noen, får jeg utrolig mye tilbake. Du gir av deg selv, men får det mange ganger igjen.

Radio, reportasjer og podkasten «Kraftstasjonen» skal fortsatt fylle deler av dagene.

– Jeg har funnet en hylle som jeg trives på, og der har jeg tenkt å være i ti år framover. Kraftstasjonen skal være et kraftsenter som gir positive ringvirkninger. Jeg vil fortelle de positive historiene. Sure oppgulp får vi svært lite ut av.

Etter nesten 18 minutter på vandring gjennom Hønefoss er både mikrofonen og spørsmålene i ferd med å bli lagt bort. Roar har fått øye på kakene inne på kaféen.

Det finnes kanskje ikke ett enkelt svar på hvem Roar Olsen egentlig er. Han er radiomann, politiker, kirketjener, reisende, familiemann og bypatriot. Men først og fremst fremstår han som et menneske som har gjort det til en livsoppgave å se andre.

Og det er kanskje nettopp derfor så mange i Hønefoss ser ham.