STATSBUDSJETTET: En minstepensjonist ligger fortsatt 18500 kroner under fattigdomsgrensa

En enslig minstepensjonist får i dag 286.880 kroner i året. Det er nesten 18.500 kroner mindre enn SSBs siste beregnede lavinntektsgrense(fattigdomsgrensa) for en enslig – selv om grensa er basert på inntekt etter skatt. Også uføre på minstesats befinner seg økonomisk nær grensa.

Det snakkes ofte om «fattigdomsgrensa» i Norge. Men Statistisk sentralbyrå understreker at Norge ikke har én offisiell, fast fattigdomsgrense.

I stedet brukes blant annet EUs lavinntektsmål, EU60. Her regnes en person som å ha lavinntekt dersom inntekten etter skatt er lavere enn 60 prosent av medianinntekten i befolkningen.

De ferskeste tilgjengelige tallene gjelder 2024.

Da var lavinntektsgrensa for en enslig 305.400 kroner etter skatt i året, eller 25.450 kroner i måneden. Hele 605.600 personer – 11,1 prosent av befolkningen når studenter holdes utenfor – befant seg under denne grensa.

En enslig minstepensjonist med full trygdetid får etter økningen fra 1. mai 2026 286.880 kroner i året, tilsvarende rundt 23.907 kroner brutto i måneden.

Det er 18.520 kroner mindre i året, eller rundt 1.543 kroner mindre per måned, enn SSBs lavinntektsgrense fra 2024.

Sammenligningen må gjøres med en viktig reservasjon: SSBs grense gjelder inntekt etter skatt, mens NAV-satsen er oppgitt brutto.

Men nettopp for minstepensjonistene blir forskjellen mindre enn for mange andre grupper. Skattesystemet er innrettet slik at minstepensjonister uten annen inntekt i stor grad skjermes mot skatt. Regjeringen økte blant annet pensjonsskattefradraget i 2026 nettopp for å hindre at minstepensjonister skulle begynne å betale skatt som følge av høyere pensjon.

Dermed er det vanskelig å komme utenom hovedbildet: En enslig som bare har minstepensjonen å leve av, befinner seg rundt eller under SSBs lavinntektsgrense.

Og da sammenligner vi altså en pensjonssats fra 2026 med en lavinntektsgrense fra 2024.

Det gjør sammenligningen enda mer interessant.

Lavinntektsgrensa følger inntektsutviklingen i samfunnet. Fra 2023 til 2024 økte den reelle lavinntektsgrensa med 3,7 prosent. SSBs tall for inntektsåret 2025 og 2026 foreligger ennå ikke på tilsvarende måte.

Det betyr at man ikke uten videre kan si nøyaktig hvor «fattigdomsgrensa» ligger i 2026 eller 2027.

Men dersom medianinntektene fortsetter å stige, vil også den relative lavinntektsgrensa flytte seg oppover.

En enslig ufør på ordinær minstesats får fra 1. mai 2026 345.332 kroner brutto i året, eller cirka 28.778 kroner brutto per måned.

En enslig ung ufør har en høyere minstesats på 404.048 kroner i året.

På papiret ligger dermed den ordinære uføresatsen over SSBs 2024-grense på 305.400 kroner.

Men her kommer skatten inn.

Uføretrygd skattlegges i hovedsak som lønnsinntekt. Det betyr at man ikke kan sammenligne 345.332 kroner brutto direkte med SSBs grense på 305.400 kroner etter skatt.

For enkelte enslige uføre på minstesats kan den disponible inntekten derfor havne i nærheten av – eller under – lavinntektsgrensa, avhengig av blant annet skatt, fradrag og andre inntekter.

Regjeringen foreslår riktignok å redusere trygdeavgiften på lønn og trygd fra 7,6 til 7,4 prosent i 2027, men det er en relativt beskjeden lettelse for dem med de laveste ytelsene.

SSBs lavinntektsmål tar heller ikke hensyn til alle forskjeller i folks utgifter.

To personer med nøyaktig samme inntekt kan ha svært forskjellig økonomisk hverdag. Husleie, boliglån, strøm, medisiner, transport og andre nødvendige utgifter kan være svært forskjellige.

SSB understreker derfor selv at lavinntektsgrensa er et statistisk mål – ikke en fasit på hvem som er «fattig».

Likevel gir tallene et tydelig bilde:

Og for dem som allerede snur på hver krone, er det et regnestykke som er vanskelig å overse.