Richard Grønlie: -Jeg hadde ikke lyst til å leve lenger

Søndag fylte han 50 år. Feiringen ble alt annet enn stillesittende.

– Familien, boller og brus. Men jeg var også på løpetur i Nordmarka med noen dårlige kompiser som dro meg med på en 3,5 timers tur lørdag morgen, sier han med et smil.

Da var kroppen sliten, hodet utslitt og nettverket rundt dem nesten borte.

– Livet som aktiv rusmisbruker er veldig tungt. Vi hadde holdt på i mange år, og etter hvert følte vi at alt håp var borte. Men så fikk vi muligheten til å velge livet på nytt, og da gjorde vi det, forteller han. Han trekker spesielt frem støtten fra ARA i Drammen – avdeling for rus og avhengighet – og to personer som ble avgjørende i starten.

– Nina på ARA og en lege som kalte seg «Finn Glede». De så oss og ga oss en sjanse da vi egentlig hadde gitt opp. De ga oss håp og livsglede tilbake.

Men ekteparet hadde også et årslangt opphold på Origosenteret for å få bukt med rusproblemene.

-Vi har blitt veldig glade i origosenteret. De har hjulpet oss masse. Vi er evig takknemlig for den oppfølgingen vi fikk der, forteller Richard til e-nytt24.

I dag er Grønlie engasjert i flere prosjekter som skal hjelpe mennesker ut av rus, ensomhet og utenforskap.

Den røde tråden er tydelig.

– Jeg ønsket å bruke min dyrekjøpte erfaring til noe positivt. Jeg har en stor ryggsekk med erfaring fra et destruktivt liv, og den kan brukes til noe fornuftig.

Han er blant annet aktiv i stiftelsen «Back in the Ring», som tilbyr yoga og aktiviteter for mennesker med rusutfordringer, psykisk uhelse eller soningsbakgrunn. I tillegg er han engasjert i organisasjonen «Veien tilbake», hvor løping, sykling, ski og naturopplevelser brukes som verktøy for å skape mestring.

Sammen med kona Line driver han også Styrkestua i Hønengata i Hønefoss.

Styrkestua har blitt et viktig samlingspunkt for mennesker som ønsker endring i livet.

– Det er et værested for mennesker som kanskje har falt litt utenfor samfunnet. Det eneste kravet vi har er at man ønsker endring, og at man er rusfri når man er hos oss, sier Grønlie. Han mener fellesskapet er avgjørende. Richard forteller:

– Mange trenger bare et trygt sted å starte. Et sted hvor man kan kjenne på mestring og oppleve at man blir sett.

Stedet drives uten faste offentlige støtteordninger. I stedet finansieres tilbudet gjennom foredrag, yogakurs og bidrag fra lokale støttespillere.

– Folk ser at det vi gjør betyr noe. Humitt-stiftelsen har gitt oss 100.000 kroner, Lions har støttet oss, og Gledeshuset har invitert oss til arrangementer. Det er vi utrolig takknemlige for.

Veien tilbake har ikke vært enkel. Grønlie beskriver hvordan han måtte lære seg helt nye strategier for å håndtere motgang.

– Vi som har brukt rus som en fluktmekanisme, må lære oss andre måter å håndtere livet på. Når livet kommer med skruballer, handler det om å stoppe opp, ta noen gode pust og velge annerledes enn før.

Han kaller det å bygge «mentale muskler».

– Det handler om å tåle ubehag uten å flykte, sier han. Samtidig har han kastet seg ut i ekstreme fysiske utfordringer.Triatlon, Birken, Jotunheimen Rundt, maratonløp og lange sykkelritt har blitt en del av hverdagen.

– Jeg elsker utfordringer. Men det viktigste er ikke målet. Det viktigste er reisen dit.

Den kanskje tøffeste opplevelsen kom under pilegrimsvandringen fra Lillehammer til Trondheim sammen med «Back in the Ring». På 13 dager gikk gruppen over 40 mil til Nidarosdomen.

– Det var noe av det mest ekstreme jeg har gjort. Ikke bare psykisk, men fysisk. Jeg fikk enorme gnagsår og tok ikke vare på føttene mine. Jeg bare presset videre. Samtidig som han sier dette, smiler han. Det er noe trygt over kroppsspråket hans i disse dager. Og det til tross for at han minnes smerten fra turen. Til slutt utviklet det seg til store åpne sår under føttene.

– Det var som en blodig biff, sier han.

Kona Line håndterte situasjonen annerledes.

– Hun ga føttene omsorg, luftet dem og tok vare på dem. Hennes gnagsår grodde på turen. Mine ble bare verre.

For Grønlie ble det en viktig metafor.

Nå har 50-åringen satt seg et nytt hårete mål. Han ønsker å delta i et ekstremt sykkelritt i Kirgisistan – over 2.000 kilometer og opptil 50.000 høydemeter på rundt 16 dager.

– Jeg håper virkelig jeg får prøve meg. Tenk å sykle på steppene i Kirgisistan, møte mennesker du aldri ellers ville møtt og oppleve den gjestfriheten der, sier han. Turen er «self-supported», noe som betyr at deltakerne må klare seg selv underveis.

– Da gjelder det å ha med både matpakke og brunost, ler Grønlie.

Men uansett hvor store målene blir, er han tydelig på hva som betyr mest.