Kristin Moen Saxegaard: Kvinnen som aldri sluttet å danse. Men blir hun biskop?

Jeg har kjent Kristin i mange år. Faktisk helt siden hun var ei ung jente i Hønefoss. Den gangen var hun like sprudlende som i dag. Hun danset på Heidis ballettskole, lo mye og hadde en energi som fylte rommet uten at hun noen gang hadde behov for å ta plass.

For foran meg sitter kvinnen som leder prestene ved Nidarosdomen, er biskopens nærmeste medarbeider og nå trekkes fram som en av de mest aktuelle kandidatene til å bli ny biskop i Tunsberg bispedømme.

Likevel er hun fortsatt bare Kristin. Den blide jenta fra Hønefoss.

– Gratulerer, sier jeg idet opptakeren starter. For selvfølgelig skal hun portretteres også på Radio-E.

Hun ler.

– Gratulerer til deg, svarte hun Om vi skjønte spøken om gartulasjonen noen av oss, er jeg usikker på. Jeg forteller henne at jeg fortsatt husker henne som ungjenta som hoppet, danset og lo.

– Du drev jo med dansing sammen med søsteren din?

Hun nikker. – På Heidis ballettskole. Ja. Jeg var veldig glad i å danse. Og det er jeg fortsatt.

Det slår meg egentlig at sånn er hun fortsatt. Livlig. Reflektert. Klok. Med en humor som kommer akkurat når du ikke forventer den. Hun er langt fra den stereotypien mange kanskje har av en prest. Hun har noe nesten villkattaktig over seg. Ikke på en måte som skriker etter oppmerksomhet, men i blikket, i smilet og i den rolige selvsikkerheten. Hun virker fri. Nakne tanker kommer uten manus. Nakne meninger uten behov for å imponere.

I dag er hun domprost i Nidaros – den øverste presten ved Nidarosdomen og biskopens nærmeste medarbeider. Når biskopen er borte, er det Kristin som overtar ansvaret. Da er hun fungerende Biskop. Nå nevnes hun også av mange som en av de mest aktuelle kandidatene til å bli ny biskop i Tunsberg bispedømme. Selv avdramatiserer hun det hele. Prosessen har knapt begynt, sier hun. Det er media som spekulerer. Hun nekter å løpe foran det som eventuelt måtte komme.

Det er kanskje nettopp derfor hun virker så troverdig.

Kristin reiser ofte tilbake til Hønefoss, byen hun regner som sin egen. Det var her familien slo seg ned etter en periode som militære nomader. Pappa Per, som ble borte for fem år siden, var offiser på Helgelandsmoen. Hun ler. Igjen.

-Jeg husker da jeg var ung og vi skulle på tur. Da måtte vi ha avmelding før vi dro, sier hun. Jeg ser det glinser i øynene da hun kjenner på minnene. Men oberstløytnant Per Moen var ikke en streng militær. Han var av den joviale typen – og en veldig god familiefar. Og det endte opp med at hun ble prost i Hønefoss.

-Skal vi ta en kaffe, sier jeg. På vei bort til kaféen har flere stoppet henne.

Noen hilser. Andre slår av en prat.

– Du kjenner jo halve byen.

– Det er veldig hyggelig å gå i Hønefoss. Jeg møter mange mennesker, og det betyr mye fortsatt å høre til her. Det er en liten by hvor folk kjenner hverandre. Det liker jeg.

Så skifter stemningen.

Gjennom samtalen kommer vi inn på 22. juli. Den første gangen jeg møtte henne i arbeid var utenfor Sundvolden Hotel, da terroren på Utøya hadde rammet landet med full kraft. Hun husker fortsatt møtet. Ikke kameraene. Ikke mediene. Men menneskene. De pårørende. Sorgen. Stillheten.

Hun forteller at 22. juli ble et før og et etter i livet hennes. Ikke bare som prest, men også som mor og som menneske. Hun lærte seg å ikke tenke på de store tallene. Ikke på hvor mange som var drept. Bare på den ene familien som satt foran henne akkurat da. Én mor. Én far. Ett barn. Ett liv som aldri kunne bli det samme igjen.

Det er akkurat da jeg forstår hva som gjør Kristin annerledes. Hun snakker ikke om tro med store ord. Hun snakker om mennesker. Men det er tydelig at 22.juli og Utøya-terroren har satt sine spor. Da hun ble kastet ut foran tv-kameraene og en av de verste tragediene som noengang har rammet Norge.

Hun tenker noen sekunder.

– Jeg prøvde å ikke tenke på omfanget. Bare på den ene familien som satt foran meg. Som prest er vi sorgarbeidere. Jeg kunne være til stede for dem. Omfanget tok jeg kanskje ikke inn før etterpå.

Det er kanskje nettopp dette som kjennetegner Kristin. Hun bruker få ord. Men de rommer mye.

Gjennom et langt presteliv har hun banket på dører med beskjeder ingen ønsker å få. Hun har gått med dødsbud. Døpt barn. Viet unge forelskede par. Gravlagt mennesker som har levd lange liv – og altfor korte liv. Hun vet at noen få ord kan forandre et menneskes liv for alltid.

– Jeg kommer med et budskap som kan forandre livet deres, sier hun stille. – Men det har allerede skjedd. Min oppgave er å være en støtte.

Det er ingen store armbevegelser når hun sier det. Bare en ro som kanskje bare mennesker med mye erfaring kan ha.

Vi snakker om oppveksten. Om foreldrene. Om å vokse opp i en militærfamilie der koffertene ofte måtte pakkes fordi far fikk ny tjeneste et annet sted i landet. Hun forteller at hun lærte seg å finne sin plass, å lese mennesker og å tilpasse seg nye miljøer. Kanskje har det gjort henne ekstra god til å møte mennesker akkurat der de er. Troen kom heller ikke som et lyn fra klar himmel. Hun beskriver ingen dramatisk omvendelse.

Hun begynte i Ten Sing fordi hun ville danse. Der møtte hun voksne mennesker som brukte tid på ungdommer uten å forvente noe tilbake. Det gjorde inntrykk. Budskapet hun tok med seg var enkelt.

– Jeg har aldri hatt en sånn opplevelse av at «nå ble jeg kristen». Jeg begynte i Ten Sing fordi jeg likte å danse. jeg elsker å danse. Men jeg møtte voksne mennesker som brukte tid på oss ungdommer. Det gjorde inntrykk. Budskapet var enkelt: Gud er glad i deg. Og vi har ansvar for hverandre.

Det høres nesten banalt ut. Men når hun sier det, høres det ekte ut.

Kanskje er det akkurat den setningen som oppsummerer hele Kristin Moen Saxegaard.

Hun er også åpen om at livet ikke alltid blir slik man planlegger. Hun er skilt. Mor til fire voksne barn. Hun snakker om det uten å gjemme seg bak prestetittelen eller kirkens vegger. Livet skjer også med prester. Hun sier det er vondt når et ekteskap tar slutt, men at erfaringene også har gjort henne til et menneske andre tør å åpne seg for.

Og så. Tilbake til humoren. Vi ler mye under dette intervjuet. Det er lett å le sammen med kristin. Og en durkdreven journalist får litt voksenrefs.

Hun påpeker med glimt i øyet at jeg kommer elleve minutter for sent til intervjuet. Den militære oppdragelsen hjemmefra sitter fortsatt godt. Punktlighet betyr noe. Heldigvis er humoren minst like sterk som disiplinen.

Mot slutten kommer vi inn på spørsmålet alle stiller. Spørsmålet som må stilles.

– Kunne du tenke deg å bli biskop?

Hun trekker litt på skuldrene.

– Både ja og nei. Det er altfor tidlig å mene noe om det. Først skal det være en lang nominasjonsprosess. Og mer vil hun ikke si det. Men jeg fornemmer at Den Norske Kirke trenger en Kristin Moen Saxegaard i sine rekker.

Da de første regndråpene treffer kafébordet, reiser vi oss.

-Dette er ikke regn for en trønder, sier hun og smiler. Og hentyder til at jeg er pyse som ikke tåler regn.

Jeg sier at vi får gjøre et nytt intervju dersom hun blir biskop.

Hun ler.

– Vi sees uansett igjen.

Hun reiser seg, trekker genseren litt tettere rundt seg og forsvinner rolig ut over torget.

Jeg blir stående igjen noen sekunder etter at hun har gått. Det slår meg at Kristin Moen Saxegaard egentlig aldri har passet inn i noen bås. Hun er ikke den typiske presten. Hun er først og fremst et menneske.

Kanskje er det nettopp derfor så mange lytter når hun snakker.