EVENSEN: Nå er kongen vår død men mens tårene våre renner nedover kinnet, opplever vi likevel noe vakkert

Ved Slottet vokser blomsterhavet time for time. Der ligger roser, tulipaner og små buketter lagt ned av mennesker som bare måtte komme. Mellom blomstene står tente lys og fotografier av kongen. Der ligger barnetegninger og små lapper med håndskrevne ord:

Takk for smilet. Takk for tryggheten. Takk for at du var kongen vår.

Mennesker står stille foran Slottet. Noen bøyer hodet. Noen gråter åpent. Andre holder rundt hverandre. Fremmede mennesker møtes i sorgen og gir hverandre en klem uten først å spørre hvem den andre er, hvor vedkommende kommer fra eller hva han eller hun tror på.

For akkurat nå betyr ikke forskjellene mellom oss så mye. Vi står sammen. Vi viser respekt, kjærlighet og omsorg – ikke bare for kongen vi har mistet, men også for hverandre.

For meg er dette så uendelig vakkert.

Det er kanskje dette som har berørt meg aller mest de siste dagene. Jeg har felt noen tårer. Jeg har tenkt på mine egne foreldre og på alle oss som kjenner sorgen etter å ha mistet noen vi har vært uendelig glad i. Samtidig har det også kommet noen gledestårer.

Tårer fordi jeg ser at vi, som folk i et lite land langt mot nord, fremdeles kan være gode mot hverandre. At vi kan legge bort motsetningene, støyen og de harde ordene for et lite øyeblikk. At vi kan møte hverandre med respekt og varme. For det er jo slik vi burde være og skal ha det. Dette er beviset: Vi kan hvis vi vil.

Datteren min beskrev det så fint etter at hun hadde gått opp Karl Johan mot Slottet:

– Jeg så på alle menneskene som sto der. Ingen sa noe stygt til hverandre. Mange ga hverandre klemmer uten å kjenne hverandre. Og alle sto der samlet på grunn av én mann: Kong Harald V. Det er jo så vakkert, pappa.

Så felte hun en tåre.

Ja, det er vakkert. Et ord som ikke kan sies for ofte. Vakkert er et så utrolig godt og positivt ord. Og kanskje forteller det mer om Kong Haralds betydning enn alle taler, historiebøker og offisielle minneord noen gang vil klare.

Mange nordmenn har gjennom årene fått æren av å møte ham. Noen møtte ham under et kongelig besøk. Andre traff ham på et idrettsarrangement, under en åpning, på en reise eller i forbindelse med sitt arbeid. Jeg er såpass gammel at jeg har, via embeds medfør møtte tre konger: Olav, Harald og Haakon. Og alle kan vi fortelle samme historie om folkekongen Harald.

De forteller om tilstedeværelsen hans. Om humoren. Om det lune smilet og de snille øynene. Om en konge som lyttet, som stilte spørsmål og som fikk menneskene foran seg til å føle seg sett.

Han var inkluderende, raus og varm. Kong Harald var rett og slett glad i folk. Det merket vi.

Han var konge for hele Norge – uavhengig av seksuell legning, hudfarge, etnisitet, tro, bakgrunn og hvor i landet vi bodde. Han minnet oss på at Norge først og fremst består av mennesker, og at vi alle hører til i det samme fellesskapet.

Han sa det selv så sterkt: Norge er dere. Norge er oss.

Og han mente det.

Kong Harald gikk ikke av med pensjon da han passerte 60 år. Heller ikke da han fylte 70 eller 80. Han fortsatte å møte mennesker, besøke lokalsamfunn og representere landet sitt. Han sto i tjenesten så lenge kreftene tillot det.

Han var på jobb helt til livet ikke lenger lot ham fortsette. Det sier alt om pliktfølelsen hans. Men også om kjærligheten til Norge og menneskene som bor her.

I går kommenterte jeg fotballkampen mellom Lillestrøm og Fredrikstad på Åråsen. Men denne kvelden var det ikke fotballspillerne, klubbemblemene eller reklamen som dominerte storskjermen.

Det var kongen.

Kong Harald skuet ut over arenaen med sine snille øyne. Det var nesten som om han fremdeles holdt øye med oss. Som om han ville forsikre seg om at vi hadde det bra. Som om han, også etter sin død, ga oss styrke gjennom fellesskapet.

Fredrikstad-supporterne hadde laget et banner med ordene:

"Alt for Norge. Kongen er død – leve kongen".

Supporterne hadde tatt på seg sorte overdeler for å hedre Kong Harald. Rundt hele arenaen sto mennesker sammen i stillhet og respekt. Men mens jeg så opp på storskjermen hvor han staut - og vakker - slo det meg at det var motsatt.

Det var jo Kong Harald som hedret oss.

Gjennom hele sitt liv viste han oss hvem vi kunne være når vi var på vårt beste. Et åpent, varmt og inkluderende folk. Et folk som tar vare på hverandre. Et folk som står sammen når sorgen rammer.

Nå er stemmen hans stilnet. De lune kommentarene kommer ikke lenger. Det kjente smilet vil tilhøre minnene, fotografiene og historien. Men verdiene han representerte, lever videre.

De lever i blomsterhavet foran Slottet. De lever i lysene som brenner gjennom natten. De lever i barnetegningene og de små håndskrevne lappene. De lever i klemmene mellom mennesker som aldri tidligere har møtt hverandre.

Og de lever i tårene til en datter som sto på Karl Johan og oppdaget hvor vakkert et helt folk kan være når det samles rundt et menneske som var glad i oss.

Kong Harald samlet Norge mens han levde. Ved sin død samlet han oss én gang til.

Takk for smilet.

Takk for varmen.

Takk for humoren, rausheten og tryggheten.

Takk for at du så oss.

Takk for at du var glad i folket ditt.

Takk for alt, Kong Harald.

Kongen er død.

Leve Kongen.