EVENSEN: JEG DRO PÅ JAKT ETTER OVERGRIPERNE: -Noe må gjøres. NÅ!

Det er noe som er alvorlig galt når foreldre i Hønefoss begynner å lure på om barna deres er trygge på vei til skolen, i skolegården eller på vei hjem fra sentrum. Den siste tiden har Ringerikes Blad satt søkelyset på flere alvorlige hendelser i ungdomsmiljøene. Dette er god og viktig journalistikk. Saken om den 14 år gamle jenta som ble banket opp i Søndre Park har gjort inntrykk på mange. Ikke bare på grunn av volden, men fordi den også har bidratt til å synliggjøre en utvikling som mange lenge har fryktet, men få har våget å snakke høyt om.

Etter å ha snakket med mennesker som kjenner ungdomsmiljøene godt, sitter jeg igjen med et inntrykk av at virkeligheten kan være enda mørkere enn det som har kommet fram offentlig. Det finnes troverdige opplysninger om at eldre ungdommer og unge voksne bevisst oppsøker ungdomsmiljøer og skoler for å rekruttere mindreårige inn i narkotikamiljøer. Det bør jo ringe en bjelle når voksen ungdom kommer ut av Søndre park med en unge på 12-13 år. De står der med skulderveskene sine og rekrutterer. De lokker. De kommer ikke nødvendigvis med trusler i første omgang. De kommer med penger, oppmerksomhet, status og det som for enkelte ungdommer kan oppleves som tilhørighet. Men bak fasaden skjuler det seg et brutalt system der penger, vold, frykt og lojalitet styrer hverdagen.

Når ungdom først er kommet inn i slike miljøer, er det ofte svært vanskelig å komme seg ut igjen. Mange opplever at de blir fanget i et nett av forventninger, press og trusler. De som forsøker å trekke seg unna kan møte represalier. Det er nettopp dette som gjør situasjonen så alvorlig. Vi snakker ikke om ungdom som eksperimenterer litt på fritiden. Vi snakker om miljøer som i verste fall kan ødelegge framtiden til unge mennesker før de i det hele tatt har rukket å bli voksne. Vi snakker om tunge, kriminelle organisasjoner som ofte står bak med forgreininger i hele landet.

Mange spør hvorfor ikke foreldrene bare setter foten ned. Hvorfor lar de ungdommene oppholde seg i disse miljøene? Svaret er at virkeligheten er langt mer komplisert enn som så. Foreldre kan følge opp barna sine hjemme. De kan stille spørsmål, sette grenser og forsøke å holde oversikt. Men de kan ikke være til stede i hvert eneste friminutt på skolen. De kan ikke stå vakt ved bussholdeplasser. De kan ikke kontrollere hvem som tar kontakt med barna deres på sosiale medier eller hvem som oppsøker dem når de er sammen med venner.

Utekontaktene i kommunen gjør en viktig jobb. De kjenner miljøene og vet ofte hvem som sliter og hvem som står i fare for å havne på feil spor. Historien de kan fortelle er mye verre enn det som har kommet frem i Ringerikes Blad. Men de kan ikke fjerne frykten mange ungdommer lever med. Dialog hjelper ikke alltid når konsekvensene av å snakke kan være trusler, vold eller sosial utstøting. De gjør så godt de kan, men også de møter grenser for hva de kan oppnå alene.

Jeg vet hvordan det føles når frykten og sinnet tar overhånd. For noen år siden ble min egen datter utsatt for et alvorlig overgrep. Jeg husker fortsatt øyeblikket jeg fikk vite hva som hadde skjedd. Det føltes som om noen slo luften ut av meg. Som om verden stoppet opp. Alt jeg tenkte på var henne. Smerten hennes. Redselen hennes. Følelsen av at noen hadde krenket et menneske jeg elsker høyere enn noe annet på denne jord. Og jeg tenkte på hevn - grenseløs hevn.

Det er vanskelig å forklare hva som skjer inni en far i et slikt øyeblikk. Instinktene tar over. Fornuften forsvinner. Jeg husker at jeg satte meg i bilen og begynte å lete etter dem som hadde gjort det. Jeg kjørte rundt i timevis. Oppsøkte adresser. Letet etter mennesker jeg aldri burde oppsøkt. Jeg var ikke ute etter dialog. Jeg var ikke ute etter forklaringer. Jeg var ute etter hevn.

I dag er jeg glad for at jeg aldri fant dem.

Hadde jeg gjort det, er jeg ikke sikker på hvordan historien hadde endt. Da kunne livet mitt sett helt annerledes ut. Da kunne jeg sittet bak murene i et fengsel. Da kunne jeg ødelagt både mitt eget liv og livet til menneskene rundt meg. Når jeg tenker tilbake på det i dag, skremmer det meg hvor sterkt disse følelsene kan være når noen skader barnet ditt.

Det er nettopp derfor samfunnet må fungere. Det er nettopp derfor foreldre må kunne stole på at politiet, rettsvesenet og myndighetene gjør jobben sin. For alternativet er et samfunn der folk mister troen på systemet og begynner å tenke at de må ordne opp selv.

La meg legge til at politiet i denne saken gjorde en fantastisk jobb. Gjerningsmennene fikk sin straff.

Mange spør hvor politiet er. Sannheten er at politiet heller ikke har noen enkel jobb. De kan ikke arrestere mennesker på mistanke alene. De må ha bevis. De må dokumentere lovbrudd. De må følge lovverket. Det er slik en rettsstat fungerer. Men at de henlegger en sak med videobevis, som med den 14-årige jenta som fikk bank i Søndre park, klarer jeg ikke å forstå., Det er ikke juss. Det er uansvarlig handling fra politiets side som setter vår rettsikkerhet i fare.

Likevel må vi tørre å stille spørsmålet om samfunnet har gitt politiet de verktøyene de trenger. Tidligere stortingsrepresentant Jan Bøhler har i mange år advart mot utviklingen i enkelte ungdomsmiljøer og tatt til orde for tidligere inngripen, strengere reaksjoner og et mer synlig politi. Mange har nikket anerkjennende når han har snakket. Men hva har egentlig skjedd?

Altfor ofte virker det som om politiske diskusjoner handler mer om ideologi enn om virkeligheten ungdommene faktisk lever i. Noen mener strengere reaksjoner er feil vei å gå. Andre mener samfunnet har vært altfor snilt altfor lenge. Samtidig fortsetter problemene å vokse. Synes politikerne, de som kun snakker om reparasjon og dialog og empati for gjerningsmennene - at dagens system fungerer?

Jeg oppfordrer ikke til borgervern. Tvert imot. Men jeg forstår frustrasjonen til foreldre som føler at systemet ikke strekker til. Jeg forstår frykten når man leser om vold, trusler og ungdom som trekkes inn i kriminalitet. Jeg forstår desperasjonen når man ser at stadig yngre mennesker havner i miljøer som kan ødelegge livet deres.

Derfor er tiden for bortforklaringer over. Vi trenger mer forebygging. Vi trenger sterkere innsats mot rekruttering til kriminalitet. Vi trenger et politi som er synlig og til stede. Vi trenger reaksjoner som merkes. Og vi trenger politikere som tør å innrømme at problemet er større enn de har vært villige til å erkjenne.

For dette handler ikke lenger bare om ungdomskriminalitet. Det handler om tryggheten i lokalsamfunnet vårt. Det handler om barn som skal få vokse opp uten å være redde. Og det handler om foreldre som skal kunne legge seg om kvelden uten å lure på om telefonen kommer til å ringe med en beskjed som forandrer livet deres for alltid.

Hvis vi ikke tar dette på alvor nå, kommer nye ungdommer til å bli ofre. Nye familier kommer til å oppleve frykten. Og nye foreldre kommer til å kjenne på det samme mørke raseriet som jeg selv kjente den dagen jeg satte meg i bilen og dro ut for å finne menneskene som hadde skadet datteren min.

Det er en følelse jeg ikke unner noen. Og det er nettopp derfor samfunnet må handle. Hvis ikke går dette lukt til helvete.