EVENSEN: Norge har verdensrekorden i høye drivstoffpriser av oljeproduserende land. Må vi ha det slik?

Vi liker å kalle oljen en nasjonal formue. Den tilhører fellesskapet, blir det sagt. Inntektene skal komme hele befolkningen til gode. Men når norske bilister stanser ved pumpene, er det vanskelig å kjenne igjen denne fortellingen.

Den 7. september var den gjennomsnittlige bensinprisen i Norge 28,70 kroner literen. Diesel kostet 27,46 kroner. Enkelte steder i Norge har vi sett dieselpriser over 30kr literen. Ingen betydelig oljeprodusent hadde høyere priser på bensin eller diesel.

Danmark lå riktignok noen øre høyere på diesel. Danskene produserer fortsatt olje i Nordsjøen, men bare rundt 65.000–75.000 fat daglig. Det er beskjedent sammenlignet med Norges produksjon. Blant verdens store og betydelige oljeprodusenter er Norge dermed på pristoppen for både bensin og diesel.

Forskjellene mellom oljeproduserende land er nesten vanskelig å fatte.

I Libya kostet en liter bensin rundt 22 norske øre. I Iran var prisen cirka 27 øre, mens bilistene i Venezuela betalte omtrent 32 øre.

I Saudi-Arabia kostet 91-oktan rundt 5,40 kroner literen og 95-oktan cirka 5,77 kroner. Diesel kostet omtrent 4,43 kroner.

Så har vi Norge: 28,70 kroner for bensin og 27,46 kroner for diesel.

Norsk bensin var dermed rundt fem ganger dyrere enn i Saudi-Arabia – og omtrent 130 ganger dyrere enn den offisielle prisen i Libya.

På diesel er forskjellene enda mer ekstreme. I Venezuela var den registrerte prisen bare noen få norske øre per liter. Slike priser er naturligvis et resultat av kraftige subsidier, statlig priskontroll og valutaforhold som gjør direkte sammenligninger vanskelige. Vår vestlige levestandard kan ikke sammenlignes med Venezuela og Libya.

Men: Hovedbildet er likevel klart: Oljeproduserende land bruker drivstoffpolitikken svært forskjellig.

Det kan innvendes at Saudi-Arabia har lave pumpepriser fordi staten er søkkrik på olje. Men målt per innbygger har Norge langt større offentlige inntekter.

I 2024 hadde norsk offentlig forvaltning samlede inntekter på rundt 3.203 milliarder kroner. Fordelt på cirka 5,55 millioner innbyggere tilsvarer det omkring 49.600 euro per innbygger. Saudi-Arabias statsinntekter var samme år rundt 1.259 milliarder riyal. Fordelt på 35,3 millioner innbyggere tilsvarer dette omtrent 8.800 euro per person.

Det saudiarabiske nivået var altså bare rundt 18 prosent av det norske.

Sammenligningen er ikke helt perfekt. Det norske tallet omfatter staten, kommunene og trygdeforvaltningen, mens Saudi-tallet bygger på inntektene i det sentrale statsbudsjettet. Likevel viser tallene hvor økonomisk sterkt Norge står.

Vi har betydelig større offentlige inntekter per innbygger – samtidig som bilistene betaler langt mer for drivstoffet. Er det akseptabelt?

Det koster ikke 28 kroner å produsere og levere én liter bensin i Norge. En betydelig del av pumpeprisen består av avgifter og merverdiavgift. Staten krever dessuten merverdiavgift også av produktavgiftene.

Når oljeprisen og den ordinære produktprisen øker, stiger også statens inntekter fra merverdiavgiften. Staten får dermed større inntekter når bilistene får høyere regninger. Dette er ikke en naturlov. Det er resultatet av politiske beslutninger.

Begrunnelsen er blant annet klima, miljø og ønsket om overgang til elektriske kjøretøy. Det kan være legitime politiske mål. Men politikken rammer svært forskjellig. For mennesker i Oslo kan kollektivtransport, tog, buss og sykkel være reelle alternativer. I Ringerike, Hole, Jevnaker og store deler av distrikts-Norge er bilen ofte en nødvendighet.

Folk skal på arbeid. Barn skal kjøres til aktiviteter. Eldre skal følges til lege. Håndverkere, småbedrifter og frivillige organisasjoner er avhengige av biler som ikke uten videre kan erstattes av buss eller sykkel. Da blir høye drivstoffavgifter også en geografisk ekstraskatt.

Norge skal ikke kopiere Venezuela, Iran eller Libya. Kunstig lave priser kan føre til sløsing, smugling, underskudd og store belastninger på statsfinansene. Det er heller ingen grunn til å late som om bensin og diesel ikke har miljø- og klimakostnader. Men det må være lov å stille et enkelt spørsmål:

Må et av verdens rikeste oljeproduserende land også ha verdens dyreste drivstoff?

Når staten allerede har noen av verdens største offentlige inntekter per innbygger, burde det finnes rom for å redusere belastningen på mennesker og bedrifter som ikke har et realistisk alternativ til bilen.

Norge pumper opp olje og gass for enorme verdier. Vi eksporterer energien og bygger opp verdens største statlige fond. Samtidig betaler egne innbyggere mer ved pumpene enn innbyggerne i nesten alle andre oljeproduserende land.

Det er mulig å forsvare avgifter. Det er mulig å forsvare klimapolitikk. Men det blir stadig vanskeligere å forsvare at summen skal gjøre norske bilister til verdensmestere i pumpepris.

Dette handler ikke om at bensinen skal koste noen få øre, slik den offisielt gjør i enkelte sterkt subsidierte oljestater. Det handler om rimelighet. Og akkurat nå er det vanskelig å få øye på den.