EVENSEN MENER: Er 17. mai små barn og ungdom som hopper av glede uten egentlig å forstå hva de feirer?

Kanskje er det nettopp derfor 17. mai er så viktig.

For mens barna ler og synger om Norge i rødt, hvitt og blått, sitter voksne mennesker og kjenner på en uro Europa ikke har kjent på mange tiår. Krig er ikke lenger noe som skjer langt borte. Demokratier vakler. Demokratisk valgte ledere oppfører seg stadig mer som autoritære herskere. Nakne maktdemonstrasjoner erstatter respekt for menneskerettigheter, pressefrihet og ytringsfrihet. Land som en gang sto som symboler på stabilitet, virker plutselig usikre.

Vi liker å tro at demokrati er noe permanent. At frihet er en selvfølge. Men historien har aldri gitt noen garantier.

Hvor lenge får vi egentlig lov til å feire vårt demokrati slik vi gjør i dag?

Det høres dramatisk ut å stille spørsmålet. Men kanskje er det nettopp slike spørsmål vi må tørre å stille. For frihet er ikke noe som vedlikeholder seg selv. Demokrati lever bare så lenge mennesker er villige til å beskytte det.

Og da kommer vi til ungdommen.

For mange voksne sitter igjen med en følelse av bekymring. Ikke fordi ungdommen er dårligere mennesker enn tidligere generasjoner – men fordi verden rundt dem har forandret seg så brutalt. Mange unge i dag får ikke nyhetene sine fra aviser, radio eller TV. De leser ikke nødvendigvis lange analyser eller ser Dagsrevyen. De møter verden gjennom korte videoer på TikTok, Instagram og andre sosiale medier.

Det er der de ser krig. Der de møter frykt. Der de møter propaganda, desinformasjon og algoritmer som ofte belønner konflikt og dramatikk mer enn fakta og refleksjon.

Samtidig fortelles det at ungdommen er mer urolig enn før. Mange sliter psykisk. Mange er i dårligere fysisk form enn tidligere generasjoner. Færre avtjener verneplikt. Og noen ganger kan det virke som om kunnskapen om samfunnet, historien og demokratiet er svakere enn den burde være.

Dette er generasjonen som en dag skal overta ansvaret.

Det er lett å bli pessimistisk. Lett å tenke at sosiale medier ødelegger mer enn de bygger opp. Nå diskuteres det 16-årsgrense på flere plattformer. Men vil det fungere? Vil ungdommen finne andre veier inn? Og er egentlig løsningen å stenge dem ute – eller å lære dem å forstå det de møter?

For vi kommer ikke unna sosiale medier. Skal man nå ungdommen i dag, må man være der de er. Men det reiser et vanskelig spørsmål: Hvordan informerer man unge mennesker om en farlig verden uten å drive med skremselspropaganda? Hvordan skaper man engasjement uten å skape håpløshet?

Likevel nekter jeg å gi opp troen på de unge.

For når kriser kommer nærmere, ser vi ofte noe annet vokse frem. Ansvar. Samhold. Vilje til å bidra. Mange unge bryr seg faktisk dypt om verden rundt seg. De er opptatt av klima, krig, rettferdighet og menneskerettigheter. De trenger bare voksne som tar dem på alvor – og som viser dem hvorfor demokratiet er verdt å kjempe for. Kanskje er det nettopp det 17. mai handler om.

Ikke bare barnetog, bunader og is. Men om å minne hverandre på hva vi faktisk har. Et fritt land. Et åpent samfunn. Retten til å mene, skrive, stemme og protestere. Verdier millioner av mennesker i verden bare kan drømme om.

Når små barn går gjennom gatene med norske flagg i hendene, er det egentlig ikke bare en feiring av fortiden. Det er en påminnelse om fremtiden.

Og midt i en urolig verden gir nettopp denne dagen håp. Håp om at nye generasjoner skal forstå verdien av frihet. Håp om at demokratiet fortsatt skal stå sterkt. Håp om at vi også i fremtiden skal kunne samles under norske flagg og feire et samfunn bygget på tillit, åpenhet og frihet.

La oss håpe det blir mange flere 17. mai-feiringer. For slike dager trenger vi mer enn noensinne.