EVENSEN: Hvor går grensen mellom beskyttelse av unge kvinnelige idrettsutøvere og mistenkeliggjøring av menn?

Varslingssaken mellom langrennsstjernen Kristine Stavås Skistad og hennes tidligere trener Lage Sofienlund har tatt en alvorlig vending. Skistad har nå offentlig beskrevet forhold hun opplever som seksuell trakassering, i tillegg til kontroll, maktmisbruk og uønsket fysisk nærhet. Konnerud IL har varslet at klubben vil behandle saken på nytt etter de nye opplysningene.

I forbindelse med saken kommer jurist og varslingsekspert Birthe Maria Eriksen med følgende uttalelse til TV 2:

– En ung kvinne og en eldre mannlig trener innebærer en generell risiko som enhver idrettsklubb må være oppmerksom på.

Jeg må innrømme at jeg reagerer kraftig på en slik formulering.

Ikke fordi jeg mener at unge kvinner ikke skal beskyttes mot overgrep, trakassering eller maktmisbruk. Tvert imot. Men fordi en slik generalisering lett kan bidra til å gjøre kjønn og alder til mistenkelige egenskaper i seg selv.

Det er nettopp her jeg mener vi må være forsiktige. Dersom utgangspunktet er at en eldre mannlig trener og en yngre kvinnelig utøver representerer en særlig risiko, hva gjør dette med trenerrollen?

Skal en mannlig trener begynne å veie hvert eneste ord på gullvekt? Skal han være redd for å gi en utøver en oppmuntrende klem etter et fantastisk løp? Skal han tenke seg om to ganger før han legger en hånd på skulderen til en utøver som gråter etter et nederlag? Og hvor skal han egentlig gjøre av blikket sitt?

Dette kan høres karikert ut, men jeg tror faktisk det er en reell problemstilling. Dersom mannlige trenere opplever at de i utgangspunktet blir betraktet med skepsis, risikerer vi at dyktige og engasjerte mennesker vegrer seg for å ta ansvar for jenter og kvinner i idretten.

Det ville være et alvorlig tilbakeslag.

For vi må ikke glemme at det store flertallet av mannlige trenere er ordentlige, redelige mennesker. Menn som bruker kvelder, helger og ferier på å hjelpe andre til å lykkes. Som stiller opp på treninger og konkurranser, som trøster, motiverer og støtter, og som gjør dette uten seksuelle baktanker. De fortjener ikke å bli møtt med en generell mistanke på grunn av sitt kjønn og sin alder.

Når det er sagt, må vi samtidig erkjenne at idretten har et betydelig ansvar for å beskytte unge utøvere.

En trener kan ha enorm innflytelse over livet til en ung jente. Han kan påvirke hvilke konkurranser hun får delta i, hvilke muligheter hun får, hvordan hun blir vurdert, og i noen tilfeller også hennes fremtidige karriere. Dette er en maktposisjon som selvsagt kan misbrukes.

Vi har sett alvorlige eksempler på dette, blant annet innen travsporten, hvor det har kommet frem historier om overgrep og utnyttelse av unge kvinner i miljøer der eldre og mer etablerte personer har hatt stor autoritet. Slike forhold skal avdekkes, undersøkes og få konsekvenser når de blir dokumentert.

Men det er forskjell på å erkjenne at maktforholdet mellom trener og utøver krever tydelige grenser, og å gjøre en bestemt kombinasjon av kjønn og alder til en generell risikofaktor.

En kvinnelig trener kan også misbruke makt. Det samme kan en ung trener. Og en eldre mannlig trener kan være den tryggeste, mest omsorgsfulle og profesjonelle personen en ung utøver møter i idretten. Det avgjørende må være hvordan mennesker oppfører seg, ikke hvem de er.

Så til den konkrete saken.

Jeg kjenner ikke alle omstendighetene rundt forholdet mellom Kristine Stavås Skistad og Lage Sofienlund. Og nettopp derfor skal jeg heller ikke gjøre meg til dommer.

Det er imidlertid verdt å merke seg at saken allerede har vært behandlet i flere instanser. Skiforbundets etiske komité rettet kritikk mot forhold i relasjonen, mens Lov- og påtaleutvalget henla saken. Konnerud IL ga Sofienlund en skriftlig reaksjon.

Nå har Skistad kommet med mer konkrete og alvorlige beskrivelser. Disse må selvsagt tas på alvor. Men vi må også huske at det finnes to parter.

Det er ikke nødvendigvis slik at det en person oppfatter som seksuelt krenkende, har vært ment seksuelt fra den andres side. Samtidig er det viktig å understreke at en handling kan være seksuell trakassering selv om den som utførte handlingen, ikke hadde til hensikt å krenke.

Det er nettopp derfor slike saker krever grundige undersøkelser, ikke raske konklusjoner.

Skistad har rett til å bli hørt og få sine opplevelser tatt på alvor. Sofienlund har den samme grunnleggende retten til å forklare seg og få sine handlinger vurdert på et korrekt faktisk grunnlag. Ingen av disse rettighetene bør settes til side.

Vi lever i en tid hvor en alvorlig anklage kan ødelegge et menneskes omdømme lenge før noen har fastslått hva som faktisk har skjedd.

Et navn kan bli søkbart i forbindelse med seksuell trakassering resten av livet. En yrkeskarriere kan ta slutt. Familie, venner og kolleger blir berørt. Og den psykiske belastningen kan være enorm.

Samtidig vet vi at det kan koste svært mye for en ung kvinne å varsle mot en person som har hatt stor betydning for hennes idrettskarriere.

Begge deler må vi klare å ha i hodet samtidig.

Det er heller ikke slik at ethvert varsel nødvendigvis er riktig i alle detaljer. Mennesker kan huske forskjellig, oppfatte situasjoner ulikt og trekke forskjellige konklusjoner om handlinger og hensikter.

Dette betyr ikke at vi skal mistenkeliggjøre dem som varsler. Det betyr at varsler må undersøkes grundig og rettferdig.

Og vi må være varsomme med å gjøre belastningen for den anklagede til et argument mot å varsle. Ansvaret må ligge hos dem som skal sikre en forsvarlig behandling av saken.

Det snakkes med rette mye om tryggheten til unge kvinner i idretten. Men vi snakker etter min mening for lite om hva alvorlige beskyldninger kan gjøre med den som blir anklaget.

Å bli offentlig knyttet til påstander om seksuell trakassering er en enorm belastning, uavhengig av hva som til slutt blir sakens utfall.

Det betyr ikke at slike forhold skal ties i hjel. Men det betyr at både klubber, særforbund, eksperter og medier må være seg sitt ansvar bevisst. For rettssikkerhet kan ikke være noe vi bare er opptatt av når vi sympatiserer med den ene parten. Den må gjelde begge.

Etter det e-nytt24 har viten om, er Sofienlund innlagt på sykehus med alvorlig sykdom etter at denne saken ble eksponert i media. Uten tvil har pressedekningen vært særdeles tendensiøs i retning av Sofienlunds utførelse av hans  trenergjerning. 

Jeg forstår godt at Birthe Maria Eriksen ønsker å sette søkelyset på maktforhold, sårbarhet og faren for grenseoverskridelser i idretten.

Det er viktige problemstillinger.

Men jeg mener likevel at den aktuelle formuleringen er uheldig og stigmatiserende.

Vi må kunne stille krav til profesjonell opptreden, tydelige grenser og gode varslingsrutiner uten at mannlige trenere skal føle at de stiller med et handicap fra første dag, bare fordi de er menn. For hva blir alternativet?

At menn vegrer seg for å trene kvinner? At naturlig menneskelig omsorg forsvinner fra idrettsmiljøene? At trenerrollen blir så preget av frykt for feiltolkninger at nærheten, tilliten og gleden i idretten svekkes?

Det kan umulig være det vi ønsker. Idretten trenger trygge utøvere. Men den trenger også trygge trenere.

Og kanskje er det nettopp det viktigste vi bør ta med oss fra denne saken: At vi aldri må bli så opptatt av å beskytte den ene parten at vi glemmer rettighetene til den andre. For det er handlinger som skal vurderes. Ikke kjønn. Ikke alder. 

Og definitivt ikke en på forhånd etablert mistanke om hva en mann kan finne på.