EVENSEN: 36 baklengs og folk møter ikke på trening. Hvor ble stoltheten av?
En av de som alltid gir alt - og bør være et forbilde for de andre: Martin Olimb blør for drakta og som kaptein har han nå en jobb å gjøre. Han må få med seg resten av laget til et skikkelig skippertak.Foto: Lasse Olsrud Evensen
Seks strake tap. 36 baklengsmål. Spillere som ikke møter på trening. Jevnaker kjemper for å overleve i 4. divisjon – og nå holder det ikke lenger å gjemme seg bak skader, sykdom og dårlige resultater. Noen må ta seg selv i nakkeskinnet. For dette handler om stolthet, respekt og om å gjøre jobben når man først har sagt ja til å spille for Jevnaker.
Lasse Olsrud Evensen er redaktør i e-nytt24 og det er hans meninger som kommer frem i denne kommentaren.
Situasjonen er alvorlig. Jevnaker har tapt seks kamper på rad og sluppet inn hele 36 mål. Laget kjemper i bunnen av 4. divisjon, og med fire kamper igjen finnes det ikke lenger tid til bortforklaringer. Ja, laget har vært rammet av skader og sykdom. Det skal man selvsagt ta hensyn til. Men det kan ikke brukes som forklaring hver eneste uke.
For når spillere i tillegg ikke møter opp på trening, får treneren en nesten umulig oppgave. Hvordan skal man bygge et forsvar når spillerne ikke trener sammen? Hvordan skal man skape samhandling, trygghet og lagfølelse når man ikke vet hvem som dukker opp? En trener kan lage taktikk, sette opp øvelser og motivere. Men han kan ikke løpe, takle og kjempe for spillerne. Og han kan ikke bygge et lag av folk som ikke møter opp.
JIF trener Rune Hagens store hodepine: Skader og sykdom. Foto: Lasse Olsrud Evensen
Dette handler om stolthet. Når du sier ja til å spille for Jevnaker, har du også sagt ja til et ansvar. Overfor treneren. Overfor lagkameratene. Overfor klubben. Og overfor bygda du representerer. Selvfølgelig er dette amatørfotball. Folk har jobb, familie, skole og andre ting i livet. Men amatørfotball betyr ikke at alt er valgfritt. Det må være mulig å forvente at de som sier ja, også trener, stiller opp og gjør sitt beste.
Og akkurat nå må enkelte spillere spørre seg selv hvor mye dette egentlig betyr. For dersom Jevnaker rykker ned, vil seniorfotballen i klubben ha sunket til et nivå som er vanskelig å forene med klubbens historie og tradisjoner. Da kommer også det ubehagelige spørsmålet: Hvilke sponsorer ønsker å bruke penger på et lag dersom inntrykket er at spillerne selv ikke er villige til å legge ned den nødvendige innsatsen?
Jevnaker har lange fotballtradisjoner. Arne Vidar, Frede Hammerstad, Olav Relling, «Smutten», Vidar Gruer, Aage Thoresen, Jørn Gruer, Erik Pehrson – og mange, mange flere. Spillere som ga alt for drakta og som visste hva det betydde å representere Jevnaker. For flere av dem må det gjøre vondt å se hvor klubben står nå.
Men dette kan fortsatt reddes. Det gjenstår fire kamper. Fire kamper til å vise at Jevnaker faktisk vil være i 4. divisjon også neste sesong. Da må det være slutt på prat og forklaringer. Spillerne må møte på trening. De må stille opp for hverandre. De må ta løpene, gå inn i duellene og være villige til å gjøre den jobben som kreves.
Møt opp. Gjør jobben. Kjemp for hverandre.
For nå handler det ikke først og fremst om taktikk. Det handler om hvor mye Jevnaker-drakta betyr.
loading
Loading
