EVENSEN MENER: Bronse i hockey-VM er stort. Men en av tidenes største norske idrettsprestasjoner? Nei.

Norge har levert en fantastisk prestasjon når landslaget faktisk står igjen med bronse i VM i ishockey. Det skal ingen ta fra dem.

Tvert imot.

Når man ser hvor lite norsk ishockey egentlig er i internasjonal sammenheng, er det nesten oppsiktsvekkende at Norge klarer å hevde seg mot nasjoner som Canada, USA, Sverige, Finland og Tsjekkia. Land som har hundretusener av spillere, enorme profesjonelle systemer og en hockeykultur som er større enn det meste annet.

Norge har bare noen få tusen registrerte spillere. Sverige alene har over 60.000 registrerte mannlige spillere, mens Canada har flere hundre tusen aktive. Likevel klarer Norge å utfordre stormaktene. Det er sterkt. Veldig sterkt.Men når Viaplays kommentatorer i seiersrus omtaler dette som «en av de største prestasjonene i norsk idrettshistorie», da mener jeg man mister perspektivene.

For hvor stor er egentlig ishockeyen i verdensmålestokk?

IIHF har riktignok 84 medlemsnasjoner. Det høres voldsomt ut. Men realiteten er at svært få av disse landene spiller ishockey på et nivå som gjør dem aktuelle som medaljekandidater. Historisk er det kanskje åtte til ti nasjoner som realistisk kan vinne et VM-gull. Det er i hovedsak Canada, USA, Sverige, Finland, Tsjekkia, Slovakia, Sveits og til tider Russland.

Det betyr ikke at bronsen er liten. Men det betyr at konkurransebildet er noe helt annet enn i mange andre globale idretter.

Ta Jakob Ingebrigtsen. Når han vinner OL-gull eller VM-gull på 1500 meter, konkurrerer han ikke mot åtte hockeynasjoner. Han konkurrerer mot hele verdens løperkultur. Friidretten har 214 medlemsnasjoner. Resultater registreres fra titusenvis av utøvere hver eneste uke over hele kloden. Verdenseliten på mellomdistanse kommer fra Kenya, Etiopia, Uganda, Marokko, USA, Storbritannia, Australia, Spania, Nederland, Frankrike og en lang rekke andre land.

Når Jakob står øverst på pallen, er han best i verden i en idrett som praktiseres av hundretalls millioner mennesker.

Det samme perspektivet gjelder Vebjørn Rodal.

Det samme gjelder Viktor Hovland når han vinner på PGA-touren mot verdens beste golfspillere.

Det samme gjelder Magnus Carlsen, som i over et tiår har dominert en verdensidrett hvor millioner spiller og tusenvis satser profesjonelt.

Og det gjelder Erling Braut Haaland. Fotball er verdens største idrett. Ikke en miniidrett. Ikke en regional idrett. Ikke en nisjeidrett. Verdens største. Punktum. Når Haaland scorer mål i Premier League eller Champions League, konkurrerer han mot det største talentgrunnlaget som finnes i idrettsverdenen. I dette lys, er det faktisk en stor bragd av Norge å kvalifisere seg til et VM i fotball. Vi har 5,5 millioner innbyggere. Tyskland har 82 millioner.

Derfor blir det feil når sportsjournalister ukritisk roper ut enhver stor prestasjon som «den største noensinne». De må klare å ha to tanker i hodet samtidig.

Ja, en VM-bronse i ishockey er enormt. Ja, det vil være en av de største prestasjonene norsk ishockey noen gang har levert. Ja, det vil være en sensasjon sett opp mot hvor få spillere Norge faktisk har.

Men nei.

Det kan ikke automatisk plasseres over OL-gullene til Jakob Ingebrigtsen. Det kan ikke uten videre plasseres over Vebjørn Rodals olympiske triumf. Det kan ikke uten videre plasseres over Magnus Carlsens verdensdominans. Og det kan ikke uten videre plasseres over det våre aller største fotballspillere har oppnådd på den største scenen av dem alle.

Sportsjournalistikk handler ikke bare om følelser, skriking og skråling og fete titler hvor vokabularet for lengst er brukt opp. Det handler også om perspektiver. Og nettopp perspektivene forsvinner altfor ofte når kommentatorboksen lar begeistringen løpe fra analysen.

Bronse i hockey-VM? Fantastisk. Historisk. Norsk hockeys største øyeblikk.Men en av de største norske idrettsprestasjonene gjennom tidene?

Der er jeg rett og slett ikke med.