EVENSEN: Dette var rett og slett jæ.... fett!

Tøffere blir det ikke. Ikke fa... Foto: Lasse Olsrud Evensen
Jeg har aldri noen gang gitt en sekser i en anmeldelse. Men her kommer'n. Stones Night med Pieter Kentrop og hans hyllest til Rolling Stones var spilleglede, et kanonband og en energi man sjelden (eller aldri?) – ser eller hører på en scene i Hønefoss. Å digge denne konserten trenger man ikke engang være Stones-fan for å gjøre. Dette var jæ... fett! Eller sagt litt mer folkelig: Dette var dritfett!
Det er fredag kveld på Alles kulturhus. På scenen står Little Boy Blue & The Blue Boys, med Pieter Kentrop i spissen. Og allerede etter noen minutter er det bare å innse at dette kommer til å bli en av de kveldene man husker. Ikke fordi noen forsøker å kopiere verdens største rockeband ned til minste detalj, men fordi sju musikere har skjønt hva rock'n'roll egentlig handler om.
Og for et band!

Remi Fagereng: Med innebygd metronom i hodet. Foto: Lasse Olsrud Evensen
Et grunnkomp til å bli forelsket i
La oss begynne der enhver god rockelåt begynner. I bunnen. Med trommer og bass.
Remi Fagereng på trommer og Daragh Wearen på bass leverte et grunnkomp som var så steady at det minnet mest om en metronom som surret og gikk inne i hodet på Fagereng. Et komp man kunne lene seg mot, stole på og nesten stille klokka etter.
Men det var aldri mekanisk. Aldri kjedelig. For Fagereng spilte med en kontroll og en forståelse for rockens puls som gjorde at musikken både pustet og levde.

I samspill med Fagereng, Daragh Wearen. F´åkke blitt bedre. Foto: Lasse Olsrud Evensen
Og så hadde vi Wearen på bass. Med og uten plekter. Med et driv, en tyngde og en presisjon som gjorde at hele bandet fikk det fundamentet som må være der når gitarene begynner å herje.
Dette er kanskje det aller viktigste i et rockeband. At grunnkompen sitter. Og her satt den så til de grader.
To gitarister – to forskjellige verdener
Så til gitarene. Herregud, for en lyd! Håkon Lien og Ture Janson leverte et gitarspill som til tider låt hinsides. Og det aller beste var at de to hadde så forskjellig lyd i «horna» sine.
Den ene ofte med Telecaster og singlecoil-mikker, med den karakteristiske, åpne og litt skarpe lyden som skjærer gjennom et band uten å bli påtrengende. Den andre med humbuckere og en mer tradisjonell, fyldig vreng. Tjukkere, råere og med mer kjøtt på beinet.

Thure Jansen: Lækkert! Foto: Lasse Olsrud Evensen
Det er nettopp slike kontraster som gjør at to gitarister kan løfte hverandre i stedet for å konkurrere om den samme plassen i lydbildet. Her var det lekre riff, små musikalske kommentarer, deilige overganger og et samspill som satt som et skudd. Det var rocka. Det var elegant. Og det var, ja rett og slett:
Tøfffffft!

Håkon Lien. med sine mange gitarer. Deilig kontrast til Jansen. Foto: Lasse Olsrud Evensen
Og mens gitarene herjet, kom Fredrik Ø. Jensen inn med saksofonen og ga det hele den ekstra piffen som gjør at Stones-rock virkelig får den rette smaken. Noen velplasserte toner, litt frekkhet og plutselig løftes hele låta enda et hakk.
Tøfffft!
Håvard Jacobsen på keyboards sørget på sin side for den fylden som bandet trengte. Den deilige Hammond-aktige orgellyden lå som et varmt teppe under gitarene. (Var det en B3? Det fikk jeg ikke med meg.) Men lyden var der. Den litt skitne, varme orgelklangen som hører hjemme i dette musikalske landskapet.
Og jeg likte det. Veldig godt.

Fredrik Øye jensen imponere sjefen, Pier Kentrop. Foto: Lasse Olsrud Evensen
For perfekt blir galt
Det kanskje mest imponerende med Little Boy Blue & The Blue Boys var dynamikken. Her kunne det smelle så det nesten løsnet maling fra veggene. Kuler og krutt, gitarer, trommer, bass og sax i skjønn forening. Og så, nesten uten forvarsel, tok de det helt ned.
Fra full rock'n'roll til små, nesten forsiktige musikalske bevegelser. Det er vanskeligere enn det høres ut. På godt norsk heter det "feeling".
For selv om dette bandet låt imponerende tight, skal rock også være litt «slurvete». Litt skittent. Litt upolert. Blir det for perfekt, blir det glatt og upersonlig. Da forsvinner noe av sjela.

I pur glede over å stå på en scene, Pieter kentrop. Foto Lasse Olsrud Evensen
Her fikk vi det beste fra begge verdener. Et band med tekniske ferdigheter på et svært høyt nivå, men med den nødvendige råskapen og spontaniteten i behold.
De spilte Stones med respekt for originalene, men med egne riff, egne tolkninger og eget driv. Dette var ingen musikalversjon av Rolling Stones. Det var levende rock'n'roll.
Og nå kommer det sikkert noen til å sette kaffen i halsen.
For - og tro det eller ei (og noen vil sikkert være uenige med meg): Originalbandet, Rolling Stones, låter pinadø ikke bedre enn dette.
Ikke fa...
Uff. Nå bannet jeg igjen. Men jeg mener det. (Det norske språk er så fattig noen ganger at man må banne litt for å få frem hva man mener... Eller?)
Pieter Kentrop – dette er hans verden
Og så var det Pieter.
Pieter Kentrop.
For en energi. For en scenepersonlighet. For en innlevelse!
Dette er hans liv. Hans scene. Hans lidenskap. Måten han beveger seg på. Måten han lever seg inn i låtene på. Måten han bruker stemmen, kroppen, mimikken og kontakten med publikum. Det er noe herlig kompromissløst over hele fyren.
Han forsøker ikke bare å synge Rolling Stones. Han lever musikken. Og ja, det er mye Mick Jagger i bevegelsene og uttrykket. Men det er også veldig mye Pieter Kentrop. Og det er kanskje nettopp derfor det fungerer så godt.

han ga alt! Foto: Lasse Olsrud Evensen
Han har skjønt at rock ikke bare handler om å treffe de riktige tonene. Det handler om å formidle noe. Skape energi. Få publikum til å føle at de er en del av det som skjer.
Og det sitter!
Innimellom ble det også tid til kostymeskift, og selvfølgelig skulle det være litt show. Men aldri slik at det overskygget musikken. For her var det musikken som var sjefen. Pieter var bare "minisjef".
17 låter – og nesten to timer med fest
Og låtene kom. Den ene etter den andre.
«Honky Tonk Women», «Let It Bleed», «Jumpin' Jack Flash», «(I Can't Get No) Satisfaction» og «Like a Rolling Stone».
17 låter på repertoaret. Nesten to timer med musikk.
Og for et repertoar å boltre seg i! Rolling Stones har levert noe av det mest slitesterke rockehistorien har å by på. Riff som sitter i ryggmargen, refrenger som alle kjenner, og en musikalsk arv som tåler å bli behandlet både hardhendt og kjærlig.
Little Boy Blue & The Blue Boys gjorde begge deler. De ga låtene juling når det trengtes, og behandlet dem med respekt når musikken ba om det.
Det var rått, men også musikalsk gjennomtenkt. Og ikke minst var det moro.
Men hvor var resten av Hønefoss?
Så til publikum. Jeg tror jeg så et par stykker under 50 år. Kanskje.
Men de rundt 120 som hadde funnet veien til Alles kulturhus, elsket åpenbart det de hørte. Og det skjønner jeg godt.
Lyden var kanonfet. Deilig høyt, med skikkelig trøkk uten at det hele gikk i grøt. Riktignok byr salen på noen akustiske utfordringer når man kommer litt lenger bak, men totalt sett var dette en lydopplevelse av de sjeldne på en lokal scene.
Men jeg må spørre: Hvorfor kommer det ikke flere? Hvorfor var det ikke 3000 mennesker inne i salen som maksimalt rommer rundt 250? (Ja,du leste riktig: 3000...)
Ja, jeg vet. Regnestykket går ikke opp. Men skjønner dere poenget?
Når et lokalt band leverer en forestilling av dette kaliberet, burde det vært kø langt nedover gata.

Bra med folk, men hvorfor var det ikke flere. Dette var en konsert ALLE bvurde få oppleve. Foto: Lasse Olsrud Evensen
Og hvorfor var det stoler? På en Stones-konsert? Jeg tror det har medisinske årsaker. Altfor mange i salen hadde problemer med å stå en hel konsert. Vi snakker tross alt om et publikum der mange husker Rolling Stones fra den gangen Mick Jagger faktisk var ung.
Og konserten varte jo nesten to timer.
Men likevel.
Denne musikken er skapt for bevegelse. For hofter som vrikker, føtter som tramper og armer som går i været. Ikke for å sitte pent med hendene i fanget. Neste gang, folkens: Litt mindre møbler og litt mer rock'n'roll. Bevegelse i hoftene er bra for alt! Om det så er å trampe litt forsiktig takta. Det styrker hofteleddsbøyerne.
En sekser. Rett og slett
Jeg har vært på mange konserter, revyer, arrangementer. Hørt mange gode band. Opplevd musikere som har levert prestasjoner av internasjonalt format. Og jeg har anmeldt mye musikk opp gjennom årene.
Men jeg har aldri gitt en sekser.
Før nå.
For hva skal man egentlig trekke for? At bandet var for bra? At gitarene låt for fett? At rytmeseksjonen var for tight? At Pieter Kentrop hadde for mye energi? At publikum var for få?
Nei.
Dette var rett og slett en kveld hvor alt det viktigste stemte. Et kanonband. Fantastisk spilleglede. En frontfigur som lever og ånder for musikken. Og en samspilthet og dynamikk som mange langt mer berømte band kunne misunne dem.
Det er slike konserter som minner oss om hvorfor levende musikk aldri, aldri kan erstattes.
Little Boy Blue & The Blue Boys – Stones Night, Alles kulturhus, fredag 20. november 2026.
Terningkast: 6
I loved it!
Og for å avslutte der jeg begynte:
Dette var jæ.... fett!
loading

