ANMELDELSE: Av fjør har du kommet - til fjør skal du bli...

Det finnes premierer, og så finnes det Hønefoss-revyens premiere. Det er forskjell på de to. For mens de fleste forestillinger starter når lyset går ned i salen, starter Hønefoss-revyen lenge før det. Den starter med klemmer i foajeen. Med folk som ikke har sett hverandre siden sist revy. Med latter som sitter løst før den første replikken er sagt. Med den følelsen av å høre til et sted.

For når Hønefoss-revyen har premiere, da er det som om hele Ringerike samles rundt samme leirbål. Der står næringslivstoppen ved siden av pensjonisten, politikeren ved siden av håndverkeren - og alle ler av de samme tingene. Det handler ikke om hvem som har mest penger - det handler om bror(og søster)skap. Det handler om likhet for humor. Det handler om glede og varme. Det handler om varme klemmer, et klapp på skuldra. Om hygge og positivt samvær.

Det er faktisk ganske vakkert.

Og kanskje er det først når man ser «Ei site høne å plukke» at man forstår hva Bror Andersen, Jonas Rønning, Erik Stokke og alle de andre egentlig har skapt gjennom 27 år. De har ikke laget en revy. De har laget en tradisjon. En identitet. Et sted hvor et helt distrikt kan le av seg selv uten å miste verdigheten.

Derfor hviler det også et alvor over årets forestilling. For dette skal være slutten. Over. Ferdig. Nakne vegger. Slukket lys. Ingen høne som kakler neste år. Det er nesten ikke til å bære tanken. Men før tårene fikk fritt spillerom, måtte revyen først overbevise. Og la oss være ærlige: Den starter ikke med et smell. Den starter mer med et høflig kremt. Åpningsnummeret mangler kraft. Teksten mangler de krokene som får publikum til å lene seg fram i stolen. Den mangler den gnisten som forteller oss at nå skal det eksplodere.

Hadde det ikke vært for Jonas Rønning, kunne åpningen blitt en tung affære. Men Jonas Rønning er Jonas Rønning. Han er revyens svar på en redningsskøyte i full storm. Han kan få latter ut av en telefonkatalog. Han kan dra et poeng så langt at man tror det skal knekke sammen, før han finner en ny vinkel og får salen til å eksplodere. Timing kan læres. Sceneteknikk kan læres. Men den sjeldne evnen til å eie et rom, eie et publikum og eie et øyeblikk, den er medfødt. Jonas Rønning har den. I bøtter og spann. Han er ikke bare en av landets beste revyartister. Han er blant de beste komikerne Norge har fostret.

Og så har han fått en makker i Ola Gamkinn som nærmest stjeler forestillingen hver gang han entrer scenen. Når Gamkinn dukker opp som prinsesse Astrid Fru Ferner, er det som om hele salen glemmer å trekke pusten. Mannen forvandles foran øynene våre. Stemmen. Kroppsspråket. Blikket. De små detaljene. Han beveger seg fra det feminine til det maskuline med en selvfølgelighet som er både imponerende og hysterisk morsom. Og når han synger eller danser, blir det nesten provoserende tydelig hvor stort talent han faktisk er. Han er skapt for revyscenen. Punktum.

Det betyr ikke at de andre havner i skyggen. Tvert imot. Eivind Lien, Rebekka Norvik og Maren Hakkberg Solhaug leverer alle på et nivå som gjør ensemblet uvanlig sterkt. Det finnes ingen svake ledd her. Ingen som gjemmer seg. Ingen som bare er med. Dette er et lag som åpenbart trives sammen. Det merkes i rytmen, i samspillet og i den smittende spillegleden som etter hvert løfter forestillingen stadig høyere. For etter den litt forsiktige starten skjer det noe. Revyen begynner å fly. Lokale poenger sitter som hagleskudd. Noen ganger så lokalt at man må være født mellom Tyrifjorden og Hadelandsåsene for å ta referansen, men det spiller ingen rolle. For selv når poengene er så lokale at Google ville gitt opp, fungerer de. Publikum føler seg hjemme. Publikum føler seg sett. Publikum føler seg truffet.

Samtidig må Bror Andersen få ros for hvordan forestillingen er bygget visuelt. Den enorme skjermen bakerst på scenen er ikke bare dekorasjon. Den er en aktiv medspiller. Videoer, bilder og grafiske løsninger løfter numrene og gjør poengene skarpere. Mange ganger blir latteren faktisk større fordi publikum får servert den visuelle prikken over i-en. Det ser moderne ut. Det ser profesjonelt ut. Og det gir forestillingen et uttrykk som er betydelig større enn det man normalt forventer av en lokal revy. Legg til lys som sitter som et skudd og lyd levert av Hønefoss Lyd på et nivå som nærmer seg ren verdensklasse i lokal målestokk, så er rammen rundt forestillingen imponerende. Kanskje savnet vi litt mer råskap og trøkk fra orkesteret helt i starten Trond Lien og hans musikere er dyktige, svært dyktige, men enkelte steder føltes det nesten litt for kontrollert. Litt for pent. Litt for mye cruisekontroll når man egentlig ønsket seg full gass. Men det skjedde noen med Lien & Co når beat for beat-pianisten fikk se høna til prinsessa.... Da kom trøkket i bandet. Mannfolk er rare.

Men så kommer slutten. Den forbaskede slutten. Begravelsen av Høna. Begravelsen av Hønefoss-revyen. Og plutselig sitter man der og kjenner at noe løsner. Ikke i latteren denne gangen, men i brystet. For dette handler ikke lenger om en forestilling. Det handler om minner. Om folk som ikke lenger er her. Om alle kveldene man har sittet i salen. Om latterkuler som har rullet gjennom teltet bak Hotel Ringerike - og de siste årene i Gledeshuset. Om et helt lokalsamfunn som gjennom 27 år har fått lov til å le av seg selv. Publikum gråter. Folk på scenen gråter. Bror Andersen gråter. Undertegnede gråter. Og i det øyeblikket spiller det ingen rolle om åpningsnummeret var litt for svakt eller om orkesteret manglet det siste lille trøkket. For det som står igjen er følelsen. Følelsen av å miste noe man er glad i. Følelsen av takknemlighet. Følelsen av at man har vært vitne til slutten på en epoke.

Hadde åpningen holdt samme nivå som resten av forestillingen, ville dette vært en soleklar sekser. Men den snubler litt ut av startblokkene, og derfor stopper terningen på fem. Det er egentlig ganske uvesentlig. For når applausen har stilnet og folk rusler ut i vårkvelden med røde øyne og brede smil samtidig, da vet man at Hønefoss-revyen nok en gang har gjort det den alltid har gjort best: samlet et helt distrikt rundt latteren – før den sendte oss hjem med en tåre i øyekroken. Det er ikke mange som klarer det. Høna klarte det i 27 år. Og akkurat derfor kommer den til å leve videre lenge etter at scenelyset er slukket.