OLSEN PÅ TUR: Da Olsen åpnet en stengt kirke og døyvet folkets skuffelse

Da MS Trollfjord la til kai i Honningsvåg denne søndagen, hadde flere av oss bestemt oss for å delta på gudstjenesten i Honningsvåg kirke. Informasjonen sto både på internett og i lokalavisen, og forventningene var store.

Derfor var skuffelsen merkbar da både passasjerer fra skipet og lokale kirkegjengere møtte opp til stengte dører. Det viste seg at det var oppgitt feil tidspunkt for gudstjenesten. Det gjorde kanskje skuffelsen enda litt større.

For bare dagen før hadde kirkeklokkene ringt til bryllup i Honningsvåg kirke. Og det var ikke hvem som helst som skulle gifte seg. Bruden var den folkekjære artisten Agnete Saba, en av Finnmarks mest kjente musikere. Allerede som tenåring slo hun gjennom som vokalist i gruppa The BlackSheeps, som vant både norsk og nordisk Melodi Grand Prix Junior med den nordsamiske sangen Oro jaska beana – «Vær stille, hund».

Senere vant hun Melodi Grand Prix og representerte Norge i Eurovision Song Contest i 2016 med sangen Icebreaker. Gjennom karrieren har hun vært en viktig formidler av samisk kultur og identitet og har deltatt i flere kjente TV-programmer. Dagen før vårt besøk var kirken fylt av bryllupsgjester, musikk, forventning og glede.

Nå sto vi utenfor de samme dørene og møtte stillheten. Det var derfor lett å kjenne på skuffelsen. Men historien skulle ta en annen vending.

For mange ville det kanskje vært slutten på kirkebesøket. For meg ble det starten på noe helt annet.

Som en som alltid har hatt et nært forhold til kirken og kirkens historie, tok jeg en telefon til kirkevergen og forklarte situasjonen. Svaret var både tillitsfullt og imøtekommende. Jeg fikk tillatelse til å åpne kirken og mottok koden til nøkkelboksen utenfor.

Kort tid senere sto jeg ved kirkedøren. Døren gikk opp, og jeg kunne tre inn i et kirkerom som i første omgang var fylt av stillhet og fred. Men stillheten skulle ikke vare lenge.

Ryktet spredte seg raskt blant medpassasjerene om bord på Trollfjord. Snart kom mennesker fra flere nasjoner inn gjennom dørene. Det som skulle bli en stille stund alene, utviklet seg til et internasjonalt møte i et kirkerom med en helt spesiell historie.

Honningsvåg kirke ble innviet i 1885 og er den eldste bygningen i byen.

Under den tyske tilbaketrekningen fra Finnmark høsten 1944 ble nesten hele Honningsvåg lagt i aske. Hus, brygger, lagerbygninger og offentlige bygg ble brent ned som en del av den brente jords taktikk.

Da røyken hadde lagt seg, sto kirken igjen.

Mens resten av byen måtte bygges opp på nytt, ble kirken et symbol på håp og overlevelse. Da innbyggerne vendte hjem etter krigen, ble den brukt til langt mer enn gudstjenester. Her fant folk ly, her ble det bakt brød, og her møttes man for å planlegge gjenoppbyggingen av byen.

Mens vi vandret rundt i kirkerommet denne formiddagen, var det vanskelig ikke å tenke på alle menneskene som gjennom årene har søkt trøst, håp og fellesskap innenfor disse veggene.

For oss som fikk anledning til å komme inn denne dagen, ble besøket langt mer enn et alternativ til en avlyst gudstjeneste. Det ble et møte med en viktig del av Finnmarks historie.

Nede på kaia, rett utenfor MS Trollfjord, står han og speider utover havna.

De fleste som kommer i land legger merke til ham. En stor og godmodig hund med varme øyne og en litt underlig marinehatt på hodet. Jeg måtte naturligvis bort for å hilse på. Hunden heter Bamse, og han er langt mer enn en statue.

Bamse var en bernhardshund fra Honningsvåg som under krigen fulgte skipper Erling Hafto om bord på marinefartøyet Thorodd. Etter hvert ble han kjent langt utenfor Norges grenser. Historiene forteller om en hund som reddet mennesker fra sjøen, skapte ro blant mannskapene og ble et symbol på mot, omsorg og fellesskap.

Da jeg sto der og så inn i de vennlige bronseøynene, var det lett å forstå hvorfor han fortsatt er høyt elsket. Han ser ikke ut som en krigshelt. Han ser ut som en god venn.

Senere på dagen fikk vi et spennende historisk foredrag om bord. Guide og foredragsholder Hege Børresen tok oss med på en reise flere hundre år tilbake i tid og fortalte om menneskene som gjennom århundrene har latt seg fascinere av Nordkapp. Allerede i 1553 ga den engelske sjøfareren Richard Chancellor stedet navnet North Cape.

Over hundre år senere kom den italienske presten og oppdageren Francesco Negri hit. Han regnes som den første dokumenterte turisten som besøkte Nordkapp og beskrev følelsen av å ha nådd verdens ende.

Men ingen historie fanget oppmerksomheten min mer enn fortellingen om den unge franske prinsen Louis Philippe d'Orléans.

I 1795 kom han til Nordkapp som flyktning fra revolusjonens Frankrike. Under dekknavn reiste han langs Finnmarkskysten, besøkte prestegårder og handelssteder og møtte mennesker som neppe ante hvem den beskjedne reisende egentlig var.

Flere tiår senere skulle den samme mannen bestige Frankrikes trone som kong Louis-Philippe I. Historien stopper imidlertid ikke der.

I Finnmark har det gjennom generasjoner levd en fortelling om at den unge prinsen forelsket seg i en norsk kvinne under oppholdet i nord. Enkelte versjoner av historien forteller at forholdet resulterte i et barn, og at franske kongelige gener på den måten kan ha funnet veien inn i nordnorske slekter.

Ingen historikere har klart å dokumentere dette fullt ut. Samtidig har heller ingen klart å fjerne historien fra den lokale fortellertradisjonen.

Kanskje er det nettopp derfor den fortsatt lever.

For hva er vel mer fascinerende enn tanken på at en framtidig konge av Frankrike vandret langs Finnmarkskysten, forelsket seg under midnattssolen og kanskje etterlot seg både minner og etterkommere i nord?

Selv valgte jeg å bli igjen i Honningsvåg. Mange av mine medreisende tok derimot turen opp til Nordkapp, og da bussene returnerte til havna senere på dagen, var det lett å se at opplevelsen hadde gjort inntrykk.

Det første mange snakket om, var været.

– Vi var heldige. Ikke en sky og ikke en tåkesky foran oss. Vi kunne se havet møte horisonten i alle retninger, fortalte et ektepar fra Tyskland.

En engelsk passasjer beskrev opplevelsen slik:

– Jeg har sett bilder av Nordkapp hele livet, men ingenting kan sammenlignes med å stå der selv.

Mange samlet seg naturligvis ved den ikoniske globusen.

– Nå har jeg beviset, lo en svensk turist. – Jeg har vært på 71 grader nord Andre var mer ettertenksomme.

– Det var følelsen som gjorde størst inntrykk, fortalte en amerikansk passasjer. – Å vite at neste stopp nordover er Nordpolen.

Flere fortalte at de hadde blitt stående lenge ute på platået.

– Det var vanskelig å gå derfra. Man blir stående og se utover havet.

Da bussene vendte tilbake til Honningsvåg, virket det som om alle hadde fått med seg noe hjem. Noen hadde bilder av globusen.Andre hadde minner om utsikten. Men de fleste hadde med seg følelsen av å ha stått helt ytterst mot nord.

Nå ligger Honningsvåg akterut. MS Trollfjord har satt kursen nordover gjennom Barentshavet, og foran oss venter halvannet døgn til sjøs før vi når neste store høydepunkt på reisen – Svalbard.

Mens Finnmark langsomt forsvinner i horisonten, lever minnene videre om en dag som rommet langt mer enn vi hadde forestilt oss da vi gikk i land denne morgenen. Denne ettermiddagen inviterte Hurtigrutens egen matambassadør og mesterkokk Kjell Kollen til et møte med samisk matkultur ute på dekk ni.

Under åpen himmel og med Barentshavet som kulisse fikk vi servert en smak mange av oss aldri tidligere hadde prøvd. Tørket reinsdyrkjøtt. Ikke alene, men sammen med varm kaffe.

For en førstegangsbesøkende kan kombinasjonen virke overraskende. Men blant samer og folk i nord har dette lenge vært en kjent tradisjon. Små biter av salt og tørket reinkjøtt dyppes i varm kaffe før de spises. Kaffen mykner kjøttet og fremhever de kraftige smakene. Noen av passasjerene møtte tradisjonen med en viss skepsis.

– Dette må prøves, sa en engelsk turist. Sekunder senere kom smilet. – Faktisk veldig godt!

Gjennom hele reisen har Hurtigrutens prisbelønte konsept Norway's Coastal Kitchen overrasket våre takknemlige ganer med råvarer og smaker fra kysten vi seiler langs. Denne dagen handlet det ikke om avanserte retter eller kompliserte menyer. Det handlet om kultur, tradisjon og historiefortelling gjennom mat.

Mens vi sto der med kaffekoppene i hendene og Barentshavet rundt oss, var det lett å forstå hvorfor matopplevelser ofte blir blant de sterkeste minnene man tar med seg hjem. Noen ganger er det ikke de store festmåltidene man husker best. Noen ganger er det en bit tørket reinsdyrkjøtt dyppet i varm kaffe, mens kursen settes mot Svalbard og nye eventyr i Arktis.

Foran oss ligger nå havet. Bak oss ligger Honningsvåg.

Og et sted der ute, bak horisonten, venter Svalbard.