OLSEN PÅ TUR: Tromsø - Nordens Paris og Hønefoss Kirke. Rar sammenligning, synes du ikke?

Det ble starten på en dag som handlet om historie, identitet og sterke inntrykk i Ishavsbyen.

Da MS Trollfjord la til kai i Tromsø denne lørdagen, hadde jeg allerede bestemt meg for hvor jeg skulle gå først. Mens mange av medpassasjerene satte kursen mot butikker, kafeer eller byvandringer, hadde jeg ett mål som sto øverst på listen: Tromsø domkirke.

Interessen var ikke tilfeldig. Besøket handlet om langt mer enn å se en av Norges mest kjente kirker. Det handlet også om minner hjemmefra. Tromsø domkirke ble innviet i 1861 og er tegnet av arkitekt Christian Heinrich Grosch. Ett år senere sto Hønefoss kirke ferdig, tegnet av den samme arkitekten.

Gjennom hele mitt liv har Hønefoss kirke vært en del av bybildet og et naturlig landemerke i hjembyen. Kirken var ikke bare et byggverk. Den var et samlingspunkt for generasjoner av mennesker. Her ble livets store begivenheter markert – dåp, konfirmasjoner, bryllup og begravelser. Gjennom nesten 150 år sto den som et symbol på kontinuitet og tilhørighet.

Derfor gjorde det sterkt inntrykk da kirken brant ned til grunnen i februar 2010. På få timer forsvant et bygg som hadde vært en del av byens identitet i generasjoner. Mange av oss følte at en viktig del av historien gikk tapt den dagen. Samtidig viste lokalsamfunnet en imponerende evne til å se fremover.

På den samme tomten hvor den gamle kirken hadde satt sine fotavtrykk gjennom nærmere halvannet århundre, reiste det seg etter hvert en ny kirke. Den moderne bygningen ble innviet 10. desember 2017 og står i dag som et symbol på både kontinuitet og fornyelse. Med denne historien i tankene var det naturlig at Tromsø domkirke ble første stopp da jeg gikk i land i Ishavsbyen.

Skuffelsen var derfor til å ta og føle på da jeg oppdaget at kirken var stengt. Jeg fikk riktignok oppleve den vakre trekirken utvendig, men dørene var låst. Likevel var besøket verdt turen. Bare det å stå foran et bygg som deler historie og arkitekt med den gamle Hønefoss kirke, gav en spesiell følelse av nærhet til fortiden.

Neste stopp ble Tromsdalen kirke, bedre kjent som Ishavskatedralen. Også her møtte jeg stengte dører. Denne lørdagen var kirken opptatt med hele tre bryllup, og turistbesøk var derfor ikke mulig. Jeg forklarte hvorfor besøket betydde noe ekstra for meg. Etter en hyggelig samtale fikk jeg likevel anledning til å komme inn en kort stund.

Det ga meg mulighet til å oppleve kirkerommet og ta noen bilder før bryllupsgjestene overtok området. Det karakteristiske kirketaket, de store glassflatene og lyset som strømmet inn gjennom rommet gjorde inntrykk. Selv et kort besøk var nok til å forstå hvorfor Ishavskatedralen har blitt et av Norges mest fotograferte byggverk.

Med kirkebesøkene unnagjort kunne jeg fortsette vandringen gjennom Tromsø – en by hvor historie og modernitet lever side om side. Gammelt og nytt i skjønn forening Det som raskt fanget oppmerksomheten min, var hvordan Tromsø har klart å forene fortid og framtid på en måte som virker både naturlig og gjennomtenkt. Mange norske byer står overfor vanskelige valg når gamle bygninger skal bevares samtidig som nye behov melder seg. I Tromsø opplever jeg at man flere steder har lykkes med denne balansegangen.

Historiske trehus, gamle sjøboder og bygninger fra byens tidlige handelsperiode står side om side med moderne kontorbygg, hoteller og kulturarenaer. Langs havneområdet serbisk man dette spesielt godt. De gamle bryggene forteller historier om fiskeri, fangst og handel med verden utenfor. Samtidig speiler moderne glassfasader både havet og fjellene som omkranser byen. Her har utviklingen ikke handlet om å viske ut historien, men om å la den være en aktiv del av dagens byliv.

For en besøkende er dette noe av det som gir Tromsø særpreg. Byen fremstår moderne uten å miste sin identitet. De gamle bygningene minner om hvor byen kommer fra, mens de nye viser hvor den er på vei. Det er en utvikling som både har gavnet og favnet befolkningen gjennom nye møteplasser, kulturtilbud og arbeidsplasser, samtidig som historien fortsatt er synlig i gatebildet. Slik har utviklingen ikke bare gavnet byen visuelt, men også styrket fellesskapet og tilhørigheten blant dem som bor her.

Etter noen timer i sentrum gikk turen videre til et sted jeg lenge hadde hatt lyst til å besøke – den legendariske Rorbua. For mange nordmenn vekker navnet umiddelbart minner fra fjernsynets gullalder på 1990-tallet. Gjennom NRKs populære program «Du skal høre mye» ble Rorbua kjent langt utenfor Tromsøs grenser.

Hver uke samlet familier seg foran fjernsynet for å høre Arthur Arntzen og hans gjester dele historier, skrøner og lune betraktninger fra landsdelen. Programmene skapte varme, latter og fellesskap i norske stuer. De fortalte historier om mennesker som møtte livets utfordringer med humor, selvironi og et glimt i øyet. Mange av replikkene lever fortsatt videre i norsk folkehumor.

Å besøke Rorbua i dag er derfor mer enn et restaurantbesøk. Det er et møte med en viktig del av norsk kulturhistorie. Selv om årene har gått siden programmene gikk på skjermen, lever minnene videre. Når man setter seg ned og ser seg omkring, er det lett å forestille seg stemningen som gjorde stedet berømt. For meg ble besøket også en påminnelse om hvor viktig slike programmer var. De samlet generasjoner foran skjermen og skapte samtaler rundt kjøkkenbord og i stuer over hele landet.

Nordnorsk humor fant veien til hele Norge, og mange av oss lærte å sette pris på den lune fortellerkunsten som landsdelen er så kjent for.

Nordens Paris Tromsø har gjennom mange år blitt omtalt som «Nordens Paris». Tilnavnet skal ha oppstått allerede på 1800-tallet, da tilreisende ble overrasket over hvor internasjonal og livlig byen fremsto sammenlignet med andre steder så langt nord.

Da jeg vandret gjennom gatene denne dagen, forsto jeg litt bedre hvorfor navnet fortsatt lever. Det handler neppe om sammenligninger med boulevardene langs Seinen eller de store monumentene i den franske hovedstaden. Det handler snarere om atmosfæren. Tromsø er en by med selvtillit. En by som er stolt av sin historie, men som samtidig er åpen for nye impulser.

Her møtes studenter, forskere, fiskere, kunstnere og tilreisende fra hele verden. Det skaper en puls og energi som er bemerkelsesverdig for en by langt nord for Polarsirkelen.

Kanskje er det nettopp dette som gjør Tromsø til Nordens Paris – kombinasjonen av kultur, historie, kunnskap og livsglede.

Et minne for livet Da ettermiddagen gikk mot kveld og jeg vendte tilbake til MS Trollfjord, satt mange inntrykk igjen. Noen byer besøker man. Andre setter spor. For meg ble Tromsø en av dem.